Hele fjorten filmer fikk Wam og Vennerød inn på kinoene og alle gjorde seg opp en mening, en sterk en. De hadde et preg av sosialrealisme. Men de som ble aller mest sinte var kommunistene.
Den første filmen er Lasse og Geir, som nå er en klassisk kalkun. Den kom i 1976 og skildrer to ungdommer som vokser opp i en drabantby. De gir faen i alt og alle, og føler at samfunnet er imot dem. Det er bare dritt, og det er bedre å stjele øl enn å jobbe på fabrikk. Men når de uttrykker sin mening på bussen, får de lite gehør. Wam og Vennerød setter det på spissen, man skal ikke snakke til andre på bussen.
Det er også en scene som gir et innblikk av etterkrigstidens økonomiske oppgang. Der mange fikk muligheten til å flytte inn i moderne boliger med kjøkken og bad. Den gang var det vanlig at en familie kunne overleve på en lønnsinntekt. Slik at mor kunne være hjemme og ta seg av familie og barn. Men den sosiale strukturen var også preget av opposisjon og det kunne forstyrre en ellers så harmonisk middag.
Kommunistene ble opprørte
– Klassekampen hadde derimot ikke mye positivt å si om filmen og kritiserte det de mente var dens politiske budskap. I 1976 brukte de overskriften «En film borgerskapet trenger» og skrev blant annet: «Det er lett å skjønne hvorfor borgerpressa gir mye spalteplass til denne filmen. Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå av å ‘flippe’ vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere og sosialarbeidere mens monopolkapitalistene går fri». Avisas filmanmelder skrev videre at «Ikke en gang politivolden slår filmen ned på. Politimennene er snille onkler. Filmen viser ikke hvordan deler av Oslo-politiet i virkeligheten oppfører seg mot de som er stoffmissbrukere». De avsluttet med den krasse uttalelsen «Filmen er ikke verdt å se. Gi heller pengene til Jøtularbeiderne!», skriver Wikipedia om Lasse og Geir.
Dagbladet var uenig
Kritiker Arvid Andersen var meget positiv og innledet sin anmeldelse slik: «Dette er en provoserende og skremmende studie av to unge mennesker med kynisk og bøllet reaksjon mot det etablerte velferdssamfunn. Filmen byr på en dialog som kan skremme fanden på slett mark, og den byr på situasjoner og holdninger som skaper gufs av uhygge, maktesløshet og – forundring», skriver Wikipedia.
– Kan du ikke snurpe igjen smella di, du maser som et lokomotiv!
