Den som ringte så vi våknet opp til en ny dag. Med nye forpliktelser.
Vekkerklokken var til å stole på og var en god venn som tok vare på oss. Så vi unngikk å bli liggende under dyna. På den tiden hadde vi bare NRK og de avsluttet tidlig, så vi kom tidsnok i seng. Formålet deres var at vi skulle møte opp uthvilt til våre plikter. Selv lærte jeg på skolen at vi skulle realisere oss gjennom vårt arbeid. Det ble fremstilt som et gode og vi skulle være takknemlig. Arbeidsplassen var meningen med livet og viktigere enn lønnen. For å møte opp presis ble vekkeklokken obligatorisk i alle hjem. Målet var at vi i fellesskap skulle bygge en velferdsstat. Den skulle administreres av politikere til vårt eget beste. Det skapte pågangsmot og stå-på-vilje.
Motto var ikke meg og deg, men oss. Der vi gav etter evne og fikk etter behov.
Riksjournalen dekker de største begivenhetene her hjemme i fedrelandet: Mcdonald’s dukket opp i Norge
I den optimistiske tid spilte vekkerklokken en nøkkelrolle. Den passet på at vi alle skulle komme til riktig tid for å utføre forpliktelsene. Den sa tikk tikk. Men den måtte trekkes opp, det var en dings som skulle vris rundt. Da ble vekkerklokken fulladet. Hvis man slurvet med det, gav en vondt følelse. Da skuffet man systemet. Alle skulle bidra og da kunne en ikke bedrive unnasluntring.
Selv følte jeg tikkingen som søvnhindrende. Jeg ble liggende våken og ventet på et klikk. Da det kom rykket jeg til og lå der anspent til neste. Ofte slo jeg av vekkerklokken i halvsøvne og fortsatte å sove. Men det fikk konsekvenser. Det var som regel dyp skuffelse over at jeg ikke tok ansvar for fellesskapet.
