Som student bodde jeg i et kollektiv. Det var i Oslo vest, i et borettslag som var i vaktmesterens hule hånd. Han vekket beboerne med bråk og loppet dem for penger.
Det var noen små blokker på noen etasjer, de lå spredt utover en gressplen og var skjermet av skyggefulle trær. Nedenfor begynte byen med kontorer og butikker, ovenfor lå det store hus med søyler og eplehager. Kollektivet lå i første etasje noen meter over bakken. Vi hadde utsikt til parkeringsplassen, og over den lå det en blomsterbutikk og et støvete bakeri. På den andre siden var det en trafikkert vei, der sto bilene ofte i kø og lagde støy.
Hvem har glemt movieboksen, ikke Riksjournalens lesere. De har levet det livet ut: Leide en movieboks, men…
Det var ikke så mye som skjedde der. Bortsett fra at vaktmesteren begynte tidlig om morgenen. Slik holdt på til folk gikk på jobb. Han hadde adskillige maskiner til en rekke formål. De støyet så vinduene dirret og taksteinene ristet. Til måking brukte han en gammel traktor med et skjær foran, den hadde fri eksos og det var umulig å sove, selv med puta over ørene. Han måket også om det ikke hadde snødd, da dyttet han snø på kryss og tvers. Gressklipperen gav fra seg en lyd som om den hylte etter olje. Den fyrte han opp ved soloppgang og tok runder rundt blokkene. Da var det vanskelig å sove. Men han gav seg litt over åtte og sov til folk kom hjem fra jobb. Da kunne han ta i bruk løvblåseren, den lød som en jetmotor. Men han selv hadde hørselsvern. Ofte var løvet vått, men han var tålmodig og blåste helt til det løsnet. Løvbladene seilte opp i en bue før de igjen landet igjen i det våte gresset. Av og til ble det nok for noen, men vaktmesteren lyttet ikke. Han bare så på dem med et humørløst ansikt. Da visste borettslaget at nå vil noen få problemer. Det kunne være seg at strømmen forsvant eller at dusjen ble tørr, om vinteren kunne det også oppstå feil med varmen.
Riksjournalen er ledende på de aller beste minner, de som svir seg fast og gir aldri slipp: Mcdonald’s dukket opp i Norge
Borettslaget hadde generalforsamling og et styre, men vaktmesteren kom på møtene, og satte seg i hjørnet med et stirrende blikk. Hvis noen sa noe, ble det problemer. En opplevde at parkeringen ble omgjort til blomsterbed, og en annen fikk et stort tre plantet rett foran balkongen. Det var innflyttede som endte slik. Men de lærte. De også.
Noen benyttet seg av håndverkere. Men det lønte seg sjelden. Dette var vaktmesterens revir, han kontrollerte strømmen, vannet og radiatorene. Han tok seg godt betalt, men en fikk aldri kvittering. Da det var hopprenn i Kollen satte vaktmesteren traktoren under vinduet. Men utover det slapp kollektivet billig, bortsett fra radiatoren på kjøkkenet. Den ble kald, og vaktmesteren tok seg godt betalt, men like etter ble den kald igjen. Han puttet hver gang pengene i lommen, og sa, nå tror jeg den skal fungere.
Det var bare de unge som ytret seg om vaktmesteren. De som hadde bodd der lenge mente at vaktmesteren jobbet lange dager for oss og at vi burde være takknemlige. De synes også at unge i dag burde lære seg å stå opp tidlig. Han var en mester i spill og hersk.
Men så flyttet jeg. Etterpå fikk jeg høre at vaktmesteren hadde gått av med pensjon og kjøpte seg hus i åsen og en hytte med strandlinje. Borettslaget ansatte en ny vaktmester. Men han forsto ikke mye. Så borettslaget ble nødt til å leie inn den gamle som konsulent. Da ble den nye sykmeldt.
Har du noen dårlige eventuelt gode minner på hjertet? Hvorfor ikke dele de i Riksjournalen. Det er jo her din nostalgi blir satt pris på av leserne. De som også husker tilbake, da alt var så mye bedre, eller verre.
Ta utfordringen, og send det inn til Riksjournalen. Nå!
