Livet er fullt av tilfeldigheter og jeg ante lite i oppveksten at skjebnen hadde utpekt meg og mine evner som gave til de der nede.
Jeg var en helt vanlig gutt fra utkanten av byen og skilte meg ikke ut, i alle fall ikke som jeg merket. Det hang sikkert med at jeg ikke var så dyktig i det teoretiske, særlig på skolen gikk det tungt, jeg gjorde det ikke så imponerende godt, men det var lærere som reagerte fordi de synes jeg meget intelligent og forsto ikke helt hvorfor jeg ikke var best i klassen. Jeg forsto det ikke helt selv heller, men jeg gav faen på den tiden.
Det var andre ting i livet som fristet, shoplifting og poker. Så med alderen kom flørting med sex, drugs and rock’n roll. Noe som normalt ikke er kompatibelt med læring av den teoretiske varianten, men derimot meget bra for den skapende. Skole var bare noe vi måtte igjennom, jeg møtte opp nesten hver dag, det var heldigvis noen dager jeg klarte å skulke, men ellers gjemte jeg meg inn i jakka og så på klokka. I dag hadde jeg blitt gal, men jeg skjønte nok ikke noe da. Var altfor ung og lite bevandret. Mange kjipe mennesker rundt meg, men jeg hadde et panser, så aldri folk i øynene og svarte sjelden om de snakket til meg, ute så spyttet jeg hele tiden, og det var ikke før jeg fikk dame at jeg sluttet å spytte. Det var et fint tidsfordriv å spytte.
Men ingenting av min oppførsel da fikk meg til å forstå at jeg var den utvalgte og at det var en plan for meg, jeg levde en helt normal barndom, det var ingen vise menn som fulgte en stjerne og salvet meg, jeg vokste ut klærne og slet ut skolebøkene som alle andre barn. Vi lekte, lo og gråt en skvett. Ikke var jeg flink i sport heller, jeg likte ikke å bli sliten, så løping unngikk jeg bevisst.
Jeg skulle ha vært gift og det var like før rekkehus og stasjonsvogn. Jeg var på full fart inn i det borgerlige rutinelivet, hadde det ikke vært for at kvinnfolket plutselig brøt alle bånd. Av av rein egoisme og det gav meg en knekk i livet, jeg var da i en periode mellom jobber og hadde det vanskelig. Jeg ble aldri klok på henne, jeg gjorde alt og likevel var det ikke nok, hun ble aldri fornøyd. Det er noen kvinner som ikke klarer å tenke på noen andre enn seg selv og hun var en slik en. Det var et blindspor å elske en slik selvopptatt person, jeg gjorde alt for henne og sto på døgnet bare for henne.
Det tok tid før jeg kom opp igjen, og det var for krevende å få jobb, så jeg gav opp det forsøket. Det var slik jeg ble kunstner. Og jeg angrer ikke. Bortsett fra økonomien, men det er en annen sak.