Tandberg var populære radioer, høyttalere, mikrofoner, tv og data. Det var norsk og sto for kvalitet. Men det kostet penger og ble en drøm for de fleste.
Savnet forleden den gamle Tandbergen, satt på hytta og hadde dårlig nett. Eneste jeg fant var en plastikk DAB-radio, den var signalgul og hadde store håndtak på hver side, som om radioen egentlig var noe fancy dykkeutstyr. Den kommer nok fra disse svenske butikkene der ultrabillige ting står stablet på industrihyller. Slike som har kort holdbarhet og hvis en klager, får man bare en tilgodelapp. Tanbergen sto engang i hjørnet ved siden av bokhyllen og så ut som et møbel i nøttetre med børstet stål på toppen. Det var en Tandberg Portable 41 (TP41), en reiseradio, som de kalte radioer med batterier den gang.
Det ble produsert 126 000 TP41 fra 1970 til 1975
Radioen kostet bare 1145 kroner og i dagens penger er det rundt 7300 kroner, ifølge Norges Banks kalkulator. En ville ha fått kanskje hundre DAB-radioer for den prisen. Men DABen er skuffelse, etter mye skruing på en plastknapp fant jeg frem til en kanal som spilte hardrock. Det var en grei bakgrunnsmusikk, helt til reklamen kom. Det var kjeder som skrøt at de var best på pris og at de kuttet prisene. At de aldri skulle gi opp å gi meg den beste prisen. Særlig når Grandiosaen har nærmest doblet seg i pris og Coca Cola har blitt luksus. Kanskje det er meg, jeg vet ikke. Men sånt ødelegger musikken. Får vondt i hue av å høre at de kutter prisene – når jeg ser at de stiger og det merkes i lommeboken. Selv billigbrød har blitt dyrt, og en kan ikke gå på epleslang om vinteren. Butikkene er fulle av kameraer, så bare å ta drue blir en huskestue. Tandbergen sto på sin plass i alle år, og ville ha fylt femti i dag. Men nå er hun borte til fordel for en i singnalgul plast. Hvordan har det endt slik?
Tandberg begynte i det små
Før hadde Norge sin egen industri. Det skapte inntekter og ikke minst arbeidsplasser. Vebjørn Tandberg startet opp radiofabrikken i 1933 med tre ansatte. Førti år senere var antall ansatte kommet opp i tre tusen. Som barn bygde Vebjørn Tandberg radioer. Så gikk ferden til NTH og dernest oppstart av egen produksjon. I glansårene var Tandberg et industrieventyr. Etterspørselen var økende, men norske produkter møtte ikke konkurranse fra utlandet. Det var gode tider helt til tyskerne kom, og med dem inndragning av alle radioene.
Etter krigen opplevde Tandberg en vekst. Det var en oppgangstid med en skyfri himmel. Tandberg fikk vind i seilene, de begynte med flere produkter og ble en av Norges største bedrifter. Han organiserte sine fabrikker som en sosial mønsterbedrift. Til og med utlendinger kom på besøk for å lære. Media geniforklarte Tandberg og hans verk. Men som sjef var han patriarkalsk, selv om han snakket med de ansatte og var åpen for forslag.
Nye produkter kom
Tandberg gjorde pene penger på båndopptaker. Da jeg gikk på videregående så hadde de en språklab, det var et klasserom som var delt opp i bur, slik som telefonselgere i dag. I hvert bur sto det en Tandberg båndspiller. Der måtte vi sitte og lese tysk. Båndopptakeren var på, det var to rundinger som beveget et brunt bånd mellom seg, slik som en kassett. De ble produsert på 60-tallet. Det er imponerende at de fremdeles fungerte, og det særlig på en skole. Jeg kjente han som reparerte båndspillerne, han fortalte at mange som forsøkte å ødelegge dem, og det med vilje. Selv trivdes jeg sjelden inne i buret.
Tysklæreren likte godt å bruke språklaben som metode. Da kunne hun sitte ved et opphøyd kateter med øreklokker og smuglytte mens vi leste. Det var bare å trykke på en knapp. Hun likte aldri min tysk og rettet på meg. En gang hørte jeg noe spraking, og trodde hun ville irettesette en annen. Da mumlet jeg til meg selv, «jævla drittkjærring.» Brått fylte en stemme buret, «hva sa du?»
Det var gullalderen
Men eksporten krevde lager og det bandt opp kapital. Likviditeten ble svekket. Frihandel skapte også et press på prisen og resulterte i svekket lønnsomhet. Så kom mikroprosessoren, den gjorde radiorør og båndopptakere avlegs. Men for å møte utviklingen fordret det satsing og mye kapital. 70-tallet var også en turbulent tid. OPECs oljemakt førte til en økning i kostnader. Det skapte en høy inflasjon, veksten sank og arbeidsledigheten steg. Tandberg ble børsnotert i 1971 og fikk et styre valgt av aksjonærene. Men det løste ingenting, problemene vokste. Vebjørn Tandberg var ikke gift eller hadde barn, bedriften var hans familie. Men han begynte å trekke på årene, og i 1974 gikk han av med pensjon i en alder av 70 år. Han ble ikke pensjonist og besøkte mer enn ofte sin «familie». Men den hadde det ikke så bra, og tilstanden ble verre.
Nedturen
Pengene rant ut og det var få lyspunkter. I 1977 gikk staten inn med sjekkheftet, de ville redde arbeidsplassene. Men til ingen nytte, året etter var aksjekapitalen tapt og staten bladde opp enda mer. I november 1978 var det slutt, da endte Tandberg i skifteretten og et norsk elektronikkeventyr ble historie.
Livsverket til Vebjørn Tandberg falt i grus etter 45 år. Det var et hardt slag for en mann som hadde bygd opp noe stort. Han tok en neve sovepiller og startet opp bilen i garasjen. Tandberg ble 73 år gammel.
Etter konkursen levde navnet videre gjennom Tandberg Data og Tandberg Television. Førstnevnte utviklet metoder for arkivering og sikkerhetskopiering av data. Men utviklingen gikk sin gang og i 2009 endte Tandberg Data i skifteretten. Tandberg Television ble en periode ledende innen digital-TV og satellittutstyr. I 2007 ble de kjøpt opp av Ericsson og navnet Tandberg ble en saga i blått.
