Riksjournalen maste, og mente at jeg er altfor doven.
Men etter de lyse dagene kom jeg inn i en dårlig periode, dagene ble liksom de samme, og ingen skilte seg ut. Alt gikk i ett, jeg lå der i sengen og der ble jeg, sov ikke, men lukket øynene og gjemte meg under dyna. Her var det trygt, og ingen farer. Det som skjedde der ute, de kom aldri inn til meg. Det var tiltak å gå på dass, så jeg tok opp en gammel tradisjon og brukte potte, eller rettere sagt en tomflaske. Da slapp jeg å stå opp, det var mørkt i rommet, stille også, bortsett fra susingen av trafikk. Men den gikk som en jevn dur avbrutt av en lastebil eller en som skrek. Dagene gikk sent eller fort, som en tilstand. Den ene dagen blandet seg inn med den andre og jeg gikk i surr, så var den uken over, og det eneste som forandret seg var været. Det ble mørkere og kaldere, bladene falt av trærne, og de ble nakne i den kalde luften. Fikk ikke med meg så mye av det, bare de gangene jeg våget å se ut, det var slitsomt fordi mannen i vinduet stirret på meg og jeg følte at han ikke likte meg. Det var noe nifst med de stirrende øynene. Jeg fikk angst selv om jeg trakk for gardinene. Jeg stolte på veggen, men vinduene var huller som gjorde meg sårbar, gardinene var ingen stengsel mot det der ute. Det som åpnet meg mot omverden, sprekker i mitt trygge skall. Jeg drømte om at jeg ble perforert av en flokk i sorte kapper og kårder, jeg lå naken på gulvet og skrek, og hadde falt ut av sengen, men da jeg åpnet øynene og var de borte i det grå lyset. Ikke en lyd var å høre. Kanskje de hadde gått og ville komme tilbake når jeg lukket øynene. Jeg krabbet opp i sengen og lå der stiv og anspent, men jeg klarte ikke å sove med øynene åpne.
Å se i handlekurven til folk avslører hvordan de lever. De kan godt skjule seg bak fine klær og dyr bil, men livskvaliteten gjenspeiles mer i mat. Det spenner seg fra at tykke mennesker blir i godt humør når de spiser til slankere som får skyldfølelse. Samt de som lever et liv på utstilling, vise seg frem for omverden. Det er bare å ta en tur på supermarkedet, de breier seg i fine klær og har handlekurven full av drittmat, frosne grønnsaker, brød med sandpapirsmak og pizza uten smak. De unner seg ikke gleder og lever bare for å bli godtatt.
Lunsjen forløp imidlertid bra, ut fra forutsetningene, redaksjonen tygde maten med blikket senket og ingen sa noe. En etter en ryddet de og forsvant. Jeg ble sittende igjen, alene. De kalde veggene presset på og jeg kjente svetten forme seg i pannen. Hadde lyst til å spy, men jeg orket ikke å gå på dass. Med ett slo jeg meg til pannen, spratt opp og slang på jakka. Skrek til redaktøren på vei ut
«Må i et viktig møte!»
På fortauet støtet jeg borti en gammel kone, øynene hennes stakk som nåler – hun spyttet og stampet videre på krykken. Jeg var på vei til å sparke, men plutselig kom en mann rundt hjørnet. Jeg senket hodet i frakken og luntet hastig av sted. I lyskrysset tuta og skrek noen tenåringer i pappas bil, Jeg holdt seg for ørene, nynnet på barnesanger og strenet over fotgjengerfeltet med lange skritt.
I en sving dukket det opp en kranglevoren leser. Begge stoppet brått opp og vi tok mål av hverandre, ingen sa noe, og gikk hver til sitt. Men jeg følte øyne i ryggen, tok hånda opp av lommen og skygget for solen. Leseren sto med armene i siden og solen i ryggen. Blikket var kvast som kniver.
Hjertet mitt hamret og jeg skyndte seg inn en sidegate, lente jeg meg opp mot veggen og trakk pusten dypt. Kastet et usikkert blikk opp og ned gaten, kysten var klar og smatt langs husveggene. Tok en snarvei gjennom et portrom og kom inn i en gate som nylig var herjet av brann, men ingen kunne bevise at den var påsatt.
Leseren fulgte etter, men da jeg snudde meg, var han borte, men så dukket han opp igjen da jeg så en annen vei. Jeg forsøkte å riste av han opp skråningen til skogen. Men han hang på som en klegg, og nappet i skulderen. Så snublet jeg og falt i myra. Jeg skrek, men skogen dempet.
(håper RJ godtar denne?)
