14. Mars 1999 kjørte Marius Müller av veien etter et hjerteinfarkt. Han døde 40 år gammel.
Jeg var 26, rockegitarist og student. Jeg lå værfast på ei fangsthytte på Svalbard. Kjæresten min hadde rulla rundt med snøskuter i det dårlige været og fått blåøye. Selv hadde jeg ramlet i en sprekk i isen og blitt reddet opp i siste liten. Vel tilbake i hytta med liv og lemmer i behold hører vi på radioen at Marius Müller har omkommet i en trafikkulykke. Det er absurd, uvirkelig, men mellombølgen lyver ikke. Ute uler kulingen og det er whiteout. Ei isbjørnbinne med to unger har lagt seg i le av hytteveggen. Hun venter på været og gjør det vanskelig å gå ut av hytta for å pisse for oss tobeinte. NRK spiller «Karmen» over mellombølgen. Mono må vite. Jeg vil spille med, men aldri har jeg vært lengre unna gitaren min. Og aldri har jeg følt den samme trangen til å spille med.
Jeg traff Marius i Stavanger. Jeg var 17 år og visste at jeg skulle bli både rockegitarist og polarforsker. Satan, for en håpløs kombo tenker du. Jeg husker Marius slik jeg ville at et forbilde skulle være. Der og da ufarliggjorde han Stavanger for en 17 åring på turné for første gang i sitt liv. Jeg hadde drittgitar og drittforsterker. Jeg hadde hårspray også (men det var det flere som hadde). Marius og Funhouse ga meg trua på norsk gitarrock og jeg forandra meg som gitarist den kvelden, men jeg hadde fortsatt suget mot nord.
Tilbake til villmarka;
Så var det 14. Mars 1999 plutselig; Sent på kvelden. Det er dårlige batterier i radioen. Vi slår den på hver hele time for å høre nyheter. Så slår vi den av igjen, for å spare på batteriene. Det er mer enn 50 minutter med stillhet hver time. Ute er det mer enn nok lyd og hytta knaker i vindkastene. Det lukter søtlig av sibirsk drivtømmer i ovnen. Det summer i gassblusset mens kaffevannet sakte varmes opp. Vi sier ingen ting. Fulle av spørsmål. Sitter med radioen på fanget, holder den varm i håp om at batteriene skal vare lengre. Det er en utopi. Jeg skrur på radioen, bryter 1-times regelen, justerer antenna og fyller hytta med musikk. Det viser seg å være et strategisk tidspunkt i NRK´s sendeplan; Marius Müller får lov til å tømme batteriene med «Little Wing». Det spraker og det hele er over rett etter at gitarsoloen er ferdig. Radioen fader ut med et knepp, men låta fortsetter i hue. Og Marius sin solo; den har brent seg fast, for alltid.
Kaffen er klar. Lyset brenner ut. Det er mørkt ute. Vi må fyre mer. Isbjørnbinna gløtter opp mot meg i lyset fra hodelykta. Jeg har gått ut for å pisse. Gir faen. Isbjørnbinna legger hodet ned igjen. Jeg børster av meg føykesnøen og går inn i hytta igjen. Livet i Arktis kan være tøft nok, men idag var det ekstra dritt der ute.
Vil du at Riksjournalen skal bli bedre?
Da må du også bidra. Tenk.
kontakt@riksjournalen.no
