«Budbringeren» tar oss med til et dystert Oslo, der en desillusjonert postmann finner nøklene til mer enn bare en fremmeds leilighet.
Filmens sorte humor kommer ikke bare fra de absurditeter Roy støter på i sitt daglige arbeid, men også fra de triste forsøkene han gjør på å finne en form for tilkobling eller mening i en tilsynelatende likegyldig verden.
Kultfilmen «Budbringeren» ble regissert av Pål Sletaune i 1997. En film som gir smaken av en grå og nedstemt atmosfære i Oslo. Den er fylt med sort humor og en følelse av sosialt forfall. Filmen skildrer livet til Roy, spilt av Robert Skjærstad, en postmann som snoker i posten. Han åpner og leser andres brev. Kanskje som et symptom på egen sosiale isolasjon.
Les også: Wam og Vennerøds Lasse og Geir: – Kan du ikke snurpe igjen smella di, du maser som et lokomotiv!
Oslo presenteres langt fra postkort-perfekt. Byen er fylt med forfallende bygg og nedslitte gater, et bilde av en urban eksistens der forfallet synes uunngåelig. Som et bakteppe for de som befolker Roy’s verden. Han forsøker å leve så godt han kan, men er preget av omgivelsene. I sitt arbeid er Roy en antihelt. Hans handlinger er tvilsomme, og hans personlige hygiene og moralske kompass er like så.
Men så tar filmen en dramatisk vending. En dame som han har lagt sitt blikk på glemmer nøklene i postkassen. De glir glatt ned i lommen. Han låser seg inn i hennes leilighet. Der begynner en handling som ikke Riksjournalen vil røpe – for de som ikke har sett Budbringeren. Vi andre vet hva som da skjer. Vi kan røpe litt, da oppstår det ting som utfordrer Roys forståelse av rett og galt. I en blanding av komiske misforståelser og mørke avsløringer. Filmen balanserer mellom komedie og tragedie, og utforsker hvordan individet er formet av omgivelsene.
Sorry, Riksjournalen forteller ikke handlingen.
Men vi kan røpe at Budbringeren berører spørsmål om etikk og hvordan små beslutninger kan ha vidtrekkende konsekvenser. Se filmen, det anbefales.
Monty Pythons film «Life of Brian» ble ulovlig i Norge – som alt annet