Historien om den franske libertineren viser at kansellering sjelden er evigvarende
I en verden hvor sosiale medier stadig skaper nye eksempler på kansellering, reiser historien om Marquis de Sade et viktig spørsmål: Kan en skikkelse virkelig forsvinne fra offentligheten, eller vil arven deres alltid finne en vei tilbake?
Den franske adelsmannen Donatien Alphonse François de Sade, kjent som Marquis de Sade, er berømt for å få sadisme oppkalt etter seg. Men bortsett fra det var hans liv var preget av skandaler, fengselsopphold og flere forsøk på å få ham fjernet fra samfunnet – både gjennom rettsforfølgelse og sosial utestengelse. Likevel har hans navn blitt dagligdags, ja et begrep for en seksuell utfoldelse som er populært i visse miljøer.
Flere forsøk på å utslette ham
Sade ble fengslet i over 12 år, blant annet i Bastillen, etter en rekke anklager om seksuelle overgrep og blasfemi. I 1772 ble han dømt til døden i fravær for sodomi og for å ha forgiftet prostituerte med spansk flue.
– Han og en medskyldig forsøkte å rømme, men ble tatt og brent, sies det.
Da han senere ble løslatt fra Bastillen, ble han nesten henrettet igjen – denne gangen under Maximilien Robespierres terrorregime, hvor han ble anklaget for å være for moderat. Kun et politisk maktskifte reddet ham fra giljotinen.
Selv etter at han begynte å publisere sine mest kjente bøker på 1790-tallet, som Justine og Juliette, fortsatte motstanden mot ham. Napoleon Bonaparte beordret ham sperret inne på et sinnssykehus i 1801, og i sitt testamente ba Sade om at graven hans skulle dekkes med eikenøtter slik at den skulle vokse over og utslette alle spor etter ham.
En uventet oppstandelse
Til tross for forsøkene på å slette ham fra historien, har Sade forblitt en sentral figur i vestlig litteratur og filosofi. Hans skrifter ble i lang tid forbudt av den katolske kirken, men allerede i 1835 forsvant de fra den offisielle listen over forbudte bøker.
Begrepet «sadisme» ble først brukt av den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebing i 1886, og på 1900-tallet ble Sades forfatterskap hentet frem igjen, spesielt gjennom funnet av manuskriptet til 120 dager i Sodoma, som han skrev i Bastillen og trodde var ødelagt under revolusjonen.
– Sades liv var selve kjernen i hans kunst – og hans liv var avskyelig, skrev en kritiker, men innrømmet samtidig at verket hans ikke lar seg ignorere.
Den kontroversielle franske forfatteren Simone de Beauvoir skrev i 1951 en forsvarstale for Sade, Må vi brenne Sade?, der hun argumenterte for at hans tekster utfordret patriarkalske normer. På 1980-tallet raste feministiske kritikere som Andrea Dworkin mot det de anså som glorifisering av vold og overgrep i Sades litteratur. Likevel fortsatte hans navn å dukke opp i akademiske og kulturelle debatter.
Kansellert, men aldri glemt
Historien om Marquis de Sade viser at kansellering sjelden er permanent. Selv hans egen familie tok i sin tid avstand fra ham, men i moderne tid har etterkommere til og med brukt hans navn kommersielt – blant annet for en champagne-linje på 1980-tallet.
– Kansellering kan sende en person i glemsel i en periode, men det er ingen garanti for at de ikke vil vende tilbake, skrev en kommentator om Sades vedvarende tilstedeværelse i kulturen.
Selv om Sade blir diskutert, fordømt og analysert, har generasjoner av motstandere ikke klart å utslette ham fra historien. For noen kansellerte figurer kan en glemselstilværelse vare i år eller tiår, men om Sades eksempel har lært oss noe, er det at kansellering ikke er det samme som evig fortapelse.
