Arne løftet opp dynen, trakk pusten dypt, helt ned i magen og krøllet tærne. Kona sov enda, hun hadde jobbet sent. Han brettet dynen til side og satte seg på sengekanten. Det var kaldt på gulvet, kona hadde åpnet vinduet. Han hadde forsøkt å si fra, men hun hørte ikke etter. Det endte med at han ble nødt til å få seg tøfler.
Arne gikk inn på kjøkkenet, satte på nyhetene, varmet opp kaffe og tok et knekkebrød, dyttet det inn i munnen mens tennene gikk fort opp og ned. Så skylte han ned restene med kaffe, satte seg ned og lyttet til nyhetene. Det var en god start på dagen, det var alltid noe spennende, det var følelser i ulike innpakninger. Nyhetene var enige med politikerne og kritiserte dem som var uenig. Han likte politikernes taleevner. Det var bare å gi dem et stikkord så kunne de snakke uten å si noe, og om spørsmålet er vanskelig så svarer de bare på noe annet. Eller skylder på andre.
Han så ut av vinduet, og oppdaget at været hadde forandret seg, nå var det sol mens i går var det overskyet. Han tørket en fuktig panne og tenkte på at politikere sier at været er menneskets skyld, at vi forandrer det. Politikere vet hva de snakker om. Det er de som styrer landet for vårt beste. Han tømte kaffekoppen og skjenket opp en ny. Uten dem ville landet ha blitt et anarki.
Femme fatal med blanke ridestøvler, bankekjøttet og trusselen om hårete lærhomoer
Kona kom ut av dusjen med et håndkle, hun så ut av vinduet og smilte at solen skinte. Arne så ned i kaffekoppen. Hun ville en tur i parken, men han ristet på hodet og var opptatt med sitt. Hun trakk på skuldrene, tok på seg skoene og lukket døren stille etter seg. Arne trakk for gardinen, i sitt stille sinn håpet han at været bedret seg. Nyhetene fortalte ofte om politikernes planer for å redde været, at det var enda håp, bare vi var villige til å ofre vårt eget. Det var lovende ord som gav ham en tro på fremtiden. Selv om værforandringene skapte bekymringer.
Blant journalister, organisasjoner og politikere var det flere som tok været seriøst. De snakket ofte om hvordan det forandret seg, og at det måtte være en grunn til det. Men det var noen få som ikke helt trodde på politikerne, men de fikk svar. Slike svar som fikk dem til å tie. Arne synes det var bra at sånt snakk ble imøtegått. Det kom ofte nyheter om været og de brukte ofte politikere som kilder. De snakket varmt om internasjonalt samarbeid og at vi hadde et ansvar. Derfor måtte de innføre avgifter for å bedre utviklingen av været.
Mange dro på kjøpesentre bare for å kjøpe. De likte å kjøpe. Klærne skulle være moderne. Men politikerne derimot talte varmt om å øke offentlig sektor, det beste for været. Men for å gjennomføre det måtte skatter og avgifter opp. Arne forsto det, hensikten bak var å bidra til å redde været for kommende generasjoner.
Men kona til Arne forsto ikke logikk, hun jobbet i næringslivet og var mer opptatt av jobben enn nyhetene. Hun kritiserte også politikere.
