Kjøpet var bare for å tilfredsstille de som ikke godtok at jeg ikke var hjemme. Dessverre kunne jeg ikke ta med meg telefonen ut. Heller. Mobil var ikke oppfunnet på den tiden.
Vel de hadde noe greier, men den mobilen veide mer enn et bilbatteri. Det slo ikke an blant vanlige folk. Mobilen var forbeholdt de som hadde en fin jobb og bil. Det var slike som kunne ta med seg bilbatteriet over i båten eller på hytta. Det var mennesketyper som likte å være tilgjengelig. Selv pleide jeg å bytte puber, så folk ikke kunne få tak i meg – når jeg ikke var hjemme.
Men maset om at jeg ikke tok telefonen styrket seg. Mor ringte ofte og fant seg ikke i at jeg ikke var hjemme. De få gangene jeg tok telefonen, ble jeg møtt med snakk over at jeg aldri tok telefonen. Det var ikke bare henne, selv om hun var krevende. Det ble for mye, og jeg følte meg tvunget til å kjøpe en telefonsvarer. Men… Jada, jeg kjøpte den i en butikk og fikk kvittering. Har ikke tyvegods hjemme. Det er risikabelt, hvis noen tyster.
Telefonsvareren hadde en sånn liten kassett, mye mindre enn den vi hadde i kassettspillere. Tror det var samme størrelse som man brukte i diktafoner. Hvis noen husker den dingsen. Det var et nyttig verktøy for sjefer. Telefonsvareren var også innskrenket, jeg kunne ikke spille inn utgående meldinger på mer enn syv minutter. Det var ikke lange tiden, men jeg brukte den effektivt. Så de skulle føle det som slitsomt og gi opp. Jeg fikk tilbakemeldinger, vel og merke ved personlig oppmøte, at jeg ikke kan synge og at vitsene mine var flaue. De hadde avbrutt samtalen før de kunne legge igjen beskjed.
Den eneste som alltid holdt ut var sjefen. Hun la inn meldinger om at jeg ikke hadde møtt opp på jobben, selv om klokken var 08.12, og at de ville ta mitt ansettelsesforhold opp til vurdering. Igjen.
Ikke la dine minner gå i glemmeboken.
Skriv dem ned og send de til:
kontakt@riksjournalen.no
