Husker ikke hvilken modell, men den ble bare kalt NAD, tror det var 5120. Tror, altså, og ikke kverr på det. Platespilleren var svart og hadde et grå-svart lokk.
Jeg kjøpte den brukt, fyren så litt tvilsom ut. Dama hans også. Han var hyggelig, men han greide ikke finne kvitteringen, selv om han dro ut skuffer og skap. Til slutt gav jeg opp og tok spelleren under armen.
Vel hjemme koblet jeg den til en gammel NAD forsterker som igjen var koblet opp mot to svære, men velsprengte høyttalere. Bassen var fin, den kunne naboene høre, men diskanten var litt uggen og sang i ørene.
Riksjournalen er alltid på hugget for å gi deg som leser de aller beste gleder. Forstått? Trykk her: Hvem savner ikke LP, eller skiva – den vi betalte for?
NAD-spilleren funka som faen
Så var det å finne den viktigste skiva til å spella på den nye NADen. Jada, jeg var fremdeles tenåring – det ble Deep Purple In Rock. Vet ikke som jeg hadde valgt de i dag, men det var noe eget med å ta ut LPen, coveret var Deep Purple-gutta hakka ut i stein, akkurat som amerikanske presidenter et sted borti USA. Da var det bare å sette stiften nedpå og se at det fungerte. Dæven døtte kom Speed King ut av høyttalerne – så det verket i ribbeina. Nesten sånn at nesa fikk seg en sleng.
NADen ble et herlig eventyr, den levde sitt eget liv. På tross av mine behov. Først begynte reima å falle av, så jeg måtte rote neddi NADen akkurat som en bilmekaniker. Men da fikk jeg i alle fall noe å gjøre. Jeg gikk til og med til det skrittet og kjøpte en ny reim, men det funka ikke. Det var noe krøll inne i NADen. Så da måtte jeg bare leve med det.
Trodde du Riksjournalen skulket leserne for å feire jul, da må du tro om igjen. Tenk: Raga Rockers på lillejulaften, og dryppende feit ribbe på julaften
Ut med døve Cure
Så ble det noe herk med armen. Den sluttet ikke, selv om skiva kom inn på klakk-klakken. Det var litt brysomt når jeg duppet av på sofaen og våknet av en ubehagelig lyd. Men det ble for mye, og jeg måtte nærmest true en «venn» til å fikse det. Han stakk av med en The Cure, men det så jeg mer på som en rydding i platesamlingen. Ikke at jeg hadde så mye i mot The Cure, men ble det for mange – kunne folk tro at jeg var sånn. Det var litt døvt.
NAD er Canadisk
NAD hadde rykte på seg for å lage bra saker til en hyggelig pris. Sånn ble de populære blant oss som ville ha begge deler. Den holdt koken lenge. Nå ser jeg at de fremdeles selger en ligner helt på den jeg hadde. Min var fra midten av 80-tallet. Tror jeg. Men jeg fikk ikke kvittering, så jeg vet jo egentlig ikke helt årgangen.
Ærede leser av eminente Riksjournalen, hva om du også bretter opp ermene og gjør Riksjournalen enda bedre.
Riksjournalen vet du vil, meld deg på umiddelbart: kontakt@riksjournalen.no.
