Etterkrigstiden var gjennomregulert, kredittkort var forbudt og det var vanskelig å få lån. Det var takst på mange boliger og ulovlig å selge til høystbydende. Det skulle ikke være en investering, men et tak over hodet for folk flest.
Men etterspørselen var større enn tilbudet og penger gikk under bordet. Som regel skjedde det uten eiendomsmeglerens viten. Han gikk ut av rommet enten for å besøke avtredet eller få seg en kopp kaffe. Når megleren kom tilbake var det ikke uvanlig at han banket på døren.
Dette ville politikerne endre
De fjernet taksten på boliger og liberaliserte lånemarkedet, der en kunne få lån på dagen og man kunne trekke fra store deler av renten på skatten. I sum lønte det seg å låne penger siden fjerning av takst gjorde at eiendomsprisene steg og steg. Det samme gjaldt aksjer, slik at det ble skapt bobler. Pengene satt løst og mange luftslott ble bygget.
Perioden ble kalt jappetiden
Den mest populære boken het «Elsk deg selv» og noen luringer importerte Porscher som varebil. De bare tok ut baksete og sparte en formue i avgifter. Men politikerne likte ikke det og tettet smutthullet. Da begynte man å importere Mercedes stasjonsvogn som likbil.
Det var en brytningstid
Før jappetiden var det moderne med kommunisme, Mao og Pol Pot. Ispedd pornokamp, myke menn og sinte feminister. Økonomisk var det en turbulent tid, med OPECs oljeboikott og en stengt Suezkanal. Så kom et krakk i shipping og mange norske skip gikk i opplag og rederiene blødde penger.
80-tallet ble motstykket
Det ble moderne å skryte og vise frem rikdom. Utesteder dukket opp som paddehatter og noen hadde skilt der folk kunne få sitt navn inngravert, hvis de kjøpte den dyreste champagnen. Klesmotene skiftet fort, så en måtte følge med. Det kunne være hvite dresser med rødt skinnslips og semskede mokkasiner. Frisyrene kunne være fyldig hår med blekede striper. Musikken på hitlistene var så skrekkelig at nakkehårene reiste seg. I alle fall for oss som oppsøkte platebutikker i sidegater.
Høydepunktet var filmen Wall Street med Michael Douglas som en knallhard investor, med den legendariske talen «greed is good».
Riksjournalen gir deg de riktige historiene, ikke sånt møl som de andre: Bankkrisen – bankene gikk konk
På tv var det Miami Vice, mulig det var på svensk tv. Far var en praktisk mann og monterte en stor antenne på taket, så i hans hus hadde ikke NRK monopol. Sistnevnte levde i gamledager, med mandagsfilmen, gjerne noe så kjedelig at en satt der bare i mangel av noe annet. Så kom Fjernsynsteatret på tirsdag, det kunne faktisk være kult. Selv uten flein. Onsdag var komikveld, hvorfor de kalte det komi er fremdeles en gåte. Kanskje NRK synes det var morsomt. På fredag var det Detektimen, eller de kunne kanskje med rette kalt det Derrick. Da var Miami Vice noe nytt og kult.
Så kom filmen Scareface med Al Pacinio, der tror jeg norsk filmsensur gikk amok med saksa. Det sies at ordet «fuck» ble brukt 508 ganger. Slutten er herlig, der Tony Montana har et berg med kokain på bordet og legger trynet nedi.
Så tar han frem drømmegønnern, og tar sin siste kamp.
Riksjournalen vinner deg som leser på de beste historiene: Hans Otto Meyer – Skipsrederen med hjemmebrentfabrikk på hytta og våpenarsenal i kjelleren på Frogner
Jappetiden endte brått
Selv gikk jeg på skole ved siden av BI, og der kjørte studentene sportsbiler med solbriller. Jeg kom på sykkel og trøstet meg med om et par år er det min tur. Da skal jeg bli så rik at jeg blir lei av å telle penger. Men typisk min uflaks så kom det et krakk på Wall Street. Det var i 1987 og kalles Black Monday.
Den dagen falt Dow Jones med 22,6 prosent, nesten dobbelt av 1929, Oslo Børs gikk ned 19 prosent og Hong Kong 45 prosent.
Konkursspøkelset dukket opp, det ble arbeidsledighet og alle snakket om nedgangstider. Boliger som var en god investering ble solgt med tap, og selger satt fremdeles igjen med banklån.
Så fulgte bankene opp med illevarslende nyheter
Les mye mer fra Riksjournalen: Tandberg var et norsk industrieventyr – men hvordan endte det?
Indeksen på 666
Det ble sykkel, brødskiver og rullings på meg. Uten at jeg ikke engang var miljøverner. Helst ville jeg bli kapitalist, men der slo uflaksen inn. Oslo børs hentet seg inn etter hvert og i 1990 nådde indeksen 666. Da var jappetiden over og et nytt tiår begynte, men det er en annen historie.
Den får vi ta ved en senere anledning.
Riksjournalen trenger deg ikke bare som entusiastisk leser, men også som en bidragsyter. Du skriver ned det du liker og deler det med Riksjournalens mangfoldige lesere.
Ta utfordringen i dag og send det inn til Riksjournalen.