Ibsen skrev skuespill og Hamsun romaner. Hamsun kom generasjonen etter og mente at Ibsen skrev journalistisk. Eller måtte han dytte vekk Ibsen for å ta plassen selv?
– Hamsun skriver videre på det som mangler hos Ibsen – det psykologiske. Ibsen er den faderfigur i norsk, moderne diktning som Hamsun selv ønsker å være. Frem til Hamsun er 30 år leser, resiterer og beundrer han Ibsen. De neste 60 årene bekjemper han ham, skriver professor i Nordisk Litteratur Ved Universitetet i Tromsø, henning Howlid Wærp i Aftenposten.
Hamsun mente at Ibsen skrev journalistisk, og var for orientert mot sak og det ytre, i en rasjonell og drøftende stil. Han påsto at Ibsens «Et Dukkehjemt» var en «en Kvindesagsafhandlingt» og «En folkefiende» for «intet andet end en eneste lang Avisartikelt».
Wærp tror at kritikken kommer av Hamsuns beundring av Ibsen. Men at han må rydde plass for seg selv. Den amerikanske litteraturforskeren Harold Blooms hevder at mens middelmådige forfattere tenderer mot å idealisere sine forbilder/forfedre, vil sterke forfattere ta opp kampen for å rydde plass til seg selv.
Knut Hamsuns gjennombrudd kom med romanen «Sult» i 1890
– Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.
Med disse ordene begynner Knut Hamsuns «Sult», en roman som er lagt til Oslo. Han bodde der, og satt sitt preg på byen gjennom sine skildringer om livet og kulturen. Hovedpersonen i «Sult» er navnløs, men romanen gir en svært detaljert beskrivelse av hans liv og tanker. Dette gjør at leseren får et sterkt inntrykk av hans personlighet og livssituasjon. Han beskrives som en ensom, sultende og fattig forfatter. Fortellingen skildrer hans indre liv og hans kamp, og gir en beskrivelse av menneskets psykologi.
«Sult» handler om en ung mann som forsøker å bli noe, men opplever isteden fattigdom og sult. Boken er skrevet i jeg-form, og leseren blir ført inn i hovedpersonens bevissthetsstrøm:
«Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra Fyrdirektøren, og litt tilvenstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke efter om jeg hadde noe å glede meg til idag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene efter den andre av mine eiendeler var bragt til «onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget tilsengs en dags tid av svimmelhet. Nu og da når lykken var god kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»
Hvorfor Hamsun skrev boken røpet han aldri, men noen sier at han ville beskrive livet til en som slet, og andre mener at boken var et forsøk på å beskrive forfatterens egne erfaringer. Han bodde i Oslo og hadde opplevd tunge perioder. Litteraturprofessor ved Universitet i Bergen, Erik Bjerck Hagen skriver i Store Norske Leksikon at Hamsun var kanskje påvirket av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Hamsun skrev til Georg Brandes, og skryter av at «hvis vi tælled efter, tror jeg ikke, at der skal findes flere sjælelige Rørelser i for eksempel «Raskolnikov» end i [Sult]». Bjerck Hagen sier også at «Sult» er starten på modernisme. Han forteller at modernisme er en epoke fra rundt 1890–1970, og at den har et eksperimentelt formspråk og en livsfølelse preget av storby og fremmedgjøring.
– Modernistene ville ha et sterkere forhold til virkeligheten, ikke minst den indre, sjeldne og avstikkende virkeligheten, skriver professoren, og legger til:
– Grunnstemninger som angst, ensomhet, bortkommenhet og fremmedgjøring knyttes ofte til modernismen, men den kan også signalisere frigjøring og løsrivelse fra alt gammelt.
«Sult» ble godt mottatt, og den ansees som et av Hamsuns mest berømte verk. Den gjorde han til en kjent forfatter, også i utlandet. Hamsun skrev flere kjente romaner, og han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920 for romanen «Markens Grøde».
Knut Hamsun ble født i Gudbrandsdalen i 1859, men familien ble slo seg ned på Hamarøy i Nordland. Knut ble satt bort til en gammel onkel som trengte en tjener. Han fikk en vanskelig barndom. Så reiste han rundt og ville bli noe, men endte opp med strøjobber. Han kom seg over Atlanterhavet og jobbet i USA noen år. Men så kom krigen, og Knut Hamsun ble begeistret for Adolf Hitler. Det gav et mørkt kapittel for den berømte forfatteren. Han møtte Hitler personlig og han støttet ham offentlig. Etter krigen ble Hamsun stilt for retten, og ble funnet skyldig. Men han ble ikke dømt til fengsel på grunn av sin alder og dårlige helse. Likevel ble hans omdømme sterkt påvirket og mange mener at hans bøker bør vurderes i lys av dette. Knut Hamsun døde i 1952.
«Det lysnet mere og mere og jeg gav meg til å lese på avertissementene nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinende bokstaver om «Liksvøp hos jomfru Andersen, tilhøyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder innen jeg stod opp og kledde på meg.
Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå gruven tilbake av en nedbrent smie hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag.»
Knut Hamsuns fikk nok av all berømmelsen etter «Sult» og rømte Oslo. Han dro til en by på Sørlandet, men der var det trangt mellom skipperhusene. Den opplevelsen ble til romanen «Mysterier». Den handler om Nagel som kommer til en småby og har en flaske med et dødningehode i lommen. Nagel gjør seg bemerket, men ingen vet hvor han kommer fra eller hvem han er. Snakket går og folk er nysgjerrige. Men han er gåtefull. Skal ikke røpe mer, men jeg har lest boken noen ganger og forstått den forskjellig hver gang. Mulig det er meg, men romanen heter «Mysterier» og den handler om Nagel med en giftflaske i lommen.
Det finnes mange dårlige mennesker som har skrevet bra bøker. Hamsun var nok en slik, men til hans forsvar var han i alle fall en viljesterk person med et mål i livet – bli forfatter. Det hadde også Ibsen, og begge ble berømte. Men for å nå dette måtte de gå igjennom mye. Da Hamsun endelig fikk sitt gjennombrudd med «Sult» ble ikke livet lykkeligere av den grunn, han giftet seg med en vakker ung kvinne, rik var hun også. Det var som et eventyr, men det varte ikke. Hun møtte den berømte forfatteren etter at hun gikk fra sin mann på grunn av hans utroskap. Men samlivet med Hamsun kan vanskelig kalles A4, han var sur og vrien, tørst og uansvarlig. Han led også av spillegalskap og tapte på spillebordet. Da måtte han spørre sin kone om hjelp. Da hun bladde opp, tynget det hans samvittighet, og han ville gjøre det godt igjen ved å vinne tilbake det tapte. Men noen har beklageligvis både uhell i spill og kjærlighet. Da Hamsun måtte spørre sin kone om hjelp for andre gang, kom hun selv og betalte han ut. De vekslet visstnok ikke et ord på vei hjem. Ekteparet som skulle bygge hus sammen og etablere et familieliv. Men det viste seg umulig med landstrykeren, han som følte seg sjelden rotfast og måtte videre. Hamsun fant ikke roen, gresset virket alltid grønnere på den andre siden. Sånn hadde hele hans liv vært, og det forandret seg ikke, selv om han nådde sitt mål i livet – å bli en forfatter.
Med alderen ble han verre enn han var, noe som alder ofte gjør. Hamsun klarte ikke å følge med og ønsket seg tilbake til det gamle. Det trauste og uforanderlige, han så på det moderne som noe upersonlig. Den forestillingen forsterket seg betraktelig og det kom tydelig frem da Hitler slo seg opp. Hans snakk om det tradisjonelle fanget også opp Hamsuns interesse, og det i sterk grad. Han var også tilhenger av okkupasjonen av Norge. Det skadet mye av Hamsuns ettermæle og ikke minst hans forfatterskap. Så sett var det lite taktisk, Hamsun var på høyden av sin karriere, han hadde fått Nobelprisen, bøkene hans var oversatt til mange språk og han hadde blitt en berømt mann. Rik også. Men han ødela det ved å gå i fiendens ærend. Etter krigen ville de unnskylde han med alderdomssvekkelse, men da skrev han sin siste bok, «På gjengrodde stier», der Hamsun beviste at han var ved sine fulle fem. Så sett kan en si at den store forfatteren manglet en skrue eller to, og at han gikk ned med flagget til topps.
Sist jeg sjekket fantes det ikke et gatenavn, en plass eller en statue av Knut Hamsun i Oslo. Henrik Ibsen derimot har ikke bare statue, museum og gatenavn, men også sitt navn på et parkeringshus.
