I 1986 kom forfatter Ingvar Ambjørnsen med en tykk lefse: «Hvite Niggere». Da var han tredve år og var avbildet på baksiden i slaskete klær, langt hår og skjegg mens han gir fingeren.
«Hvite Niggere» ble en suksess og Ambjørnsen fikk skapt seg et navn: En friker og en hasjrøyker. Et stempel det tok år å frigjøre seg fra. Men renvaskelsen kommer vel med alderen og ikke minst suksessen. Han tenkte nok ikke på det, da han skrev «Hvite Niggere». Boken hopper litt i tid. Den begynner med hovedpersonen Erling som kommer hjem fra Spania og har et bokmanus i sekken. Han er blakk og drar på sossen. Det er slutt med dama og han leter opp barndomsvenner. Han finner gamlekompisen, Charlie og han forteller at vennina i gjengen, Rita, har havnet på kjøret og har fått kreft.
Sånn begynner «Hvite Niggere» fra 1986, boken som markerte et gjennombrudd for Ingvar Ambjørnsen. Han debuterte mange år før, og hadde gitt ut fire bøker. Den eneste som er verdt å nevne av dem, må være «Den siste revejakta».
Ingvar Ambjørnsen ble født i 1956, og har vært en produktiv forfatter. «Hvite Niggere» ansees som en av hans store. Boken følger livet til hovedpersonen Erling, en ung mann som føler seg fremmed i samfunnet. Sammen med sine venner lever Erling i noe som virker både uforståelig og avvisende. «Hvite Niggere» sees på som en roman om 1970-tallets antiborgerlige ungdomsopprør. Boken treffer yngre lesere. Ambjørnsen var kjent som en tilhenger av hasj, gjennom sine uttalelser og beskrivelser. Det handler om frikere, kriminelle, trygdemisbrukere og andre i rennesteinen. De som var paranoide og nevrotiske, slitne og rufsete. Men Ambjørnsen idealiserte ikke eller moraliserte. Han skrev om dem med slang, i en tøff og hardkokt stil. Iblant med en svart humor.
Les mer fra Riksjournalen: Norges aller beste forfatter Kjell Hallbing fikk aldri Nobelprisen: – kameraderi eller subsidietroll?
Charlie og Erling sporer opp Rita. Hun lever hardt, går på heroin og har fått lungekreft. De forsøker å få Rita bort fra gaten. Erlings jobber med manuskript, og besøker sin bror Ed på en psykiatrisk institusjon. Charlie reiser så utenlands på et stipend. Tragedien forsterkes da Rita tar sitt eget liv. Romanen fører oss så tilbake til småbyen Lillevik, og Erling, Charlie og Ritas oppvekst. Som utstøtte i en småborgerlig by. De kjeder seg på skolen, røyker hasj og får arbeid på fabrikk. Lillevik, eller Larvik, byen er hvor Ambjørnsen vokste opp. Han beskriver et delt miljø, et strengt miljø med en usynlig strek. Setter man seg ned på bordet med hasjrøykerne, så blir man utestengt hos de andre. Erling gjorde dette, og da var det ingen vei tilbake.
Ambjørnsen sier at «Hvite Niggere» ikke er selvbiografisk, men at den inneholder noe ting fra hans liv. Særlig fra hans ungdom i Larvik, blant annet arbeidet på fabrikken. Hovedpersonen Erling Haefs har også likhetstrekk, blant annet er Haefs hans tyske kones etternavn.
Hva med deg!
Skal ikke du bidra med dine gode minner til Riksjournalen?
kontakt@riksjournalen.no
