Tjenestemenn skulle ned å sjekke kloakken etter et uvær. Men da fant de en båt og at noen hadde begynt å slå inn veggen til Norges Bank. Men været var ikke på deres side. Slik som djevelen ligger i detaljene.
Det antas at gjerningsmennene hadde benyttet en varebil, den skal ha hatt hull i gulvet og har vært parkert over et kumlokk. Mer fant de ikke ut. Kloakkrøret var tre meter i diameter. Det var i juli 1983 og det hadde regnet mye. En inspektør gikk ned for å sjekke, da fant han en båt, verktøy og tegninger om en tunnel inn til Norges Bank. Da ble politiet koblet inn. Men de var sparsommelige. For eksempel hadde de greid å komme seg inn, og det ved å slå inn veggen fra kloakken. Har de fått ideen fra B-gjengen. Det var flere på 80-tallet som brukte ideer derfra. Blant annet de som satte en lapp på nattsafen utenfor en bank, der sto det «I ustand. Benytt kassen ved siden av». Det var mange som gikk på limpinnen. Var det bare en tilfeldighet at ikke Norges Bank ble tømt. Kunne det ha vært mulig å slå inn veggen, og hvis så, hvordan visste gjerningsmennene det. Men svar forble en statshemmelighet.
Det er bare en som har tømt Norges Bank, og det er Ole Høiland
Høiland vokste opp under Napoleonskrigen. Familien var fattig og det var hungersnød i Norge. Ole ble født i 1797 på Sørlandet og begynte å jobbe som barn, men han var litt langfingret. Det endte med at han fikk politiets oppmerksomhet. De fant mye som var savnet både her og der. Da ble det fengsel på Ole. Han var ikke bare en mester i innbrudd, men også god til å rømme og de gangene han var på rømmen så brukte han tiden til å stjele mer. Så ble han tatt, rømte og tatt igjen. Sånn gikk det helt til han ble en voksen mann. Da hadde han kommet seg til hovedstaden og rettet blikket mot alle innbruddstyvers drøm – Norges Bank. Han hadde tilhold i en kjeller på Torshov, hos en mann med en betrodd stilling, men han var også glad i penger. Høiland luftet ideen om Norges Bank, og verten nikket. Han kunne i form av sin stilling besøke Norges bank for å se etter en vei inn. Mot klekkelig betaling, selvfølgelig.
Les også: Svend Høgda: Telefonterroriserte myndighetene
Høiland måtte igjennom fem dører og det sto en vakt foran inngangsdøren. Men Ole var en menneskekjenner, han gikk stille bort en mørk kveld og tilbød vakten en sum som få sier nei til, og det bare for å gå rundt bygget. Men han trengte nøkkelen, og den kunne ikke Høiland få kjøpe. Så han fulgte med og så at han som låste la nøkkelen i lykten, og den gav en skygge der han gikk. Høiland studerte formen og slipte en kopi. Ole hadde vært lenge i bransjen, så han valgte seg julaften. Vakten gikk som avtalt en runde og Ole kom seg inn. Med dirken fikk han opp dørene, bortsett fra den siste. Det var bra saker fra Amerika, så selv Høiland måtte gi opp. Han dro hjem, slipte dirken og kom tilbake andre juledag, men uten hell. Så mer sliping før han returnerte nyttårsaften 1835.
Da ga låsen fra seg et klikk og Høiland kunne stige over dørstokken til Norges banks hvelv. Der inne lå det penger som fort gikk ned i Oles sekk og det tok ikke lang tid før han forsvant i mørket.
Norges bank starter året dårlig
Ole Høiland var allerede berømt eller beryktet, det avhenger om hvem man spurte. Vanlige folk smilte mens myndighetene raste. De utlovet en dusør. Politiet fant kjelleren på Torshov, og der lå det innbruddsutstyr og verten måtte innrømme deltagelse. Han endte i fengsel. Ole hadde en dame på Grønland, men da han kastet sten på hennes vindu fikk han beskjed om å forsvinne. Politiet hadde allerede vært der. Høiland følte seg forfulgt og den eneste han stolte på bodde i Lier, bare fire mil å gå. Han kunne ikke ta bilen eller toget, siden slikt var ikke tilgjengelig på den tiden. Det var midtvinters og han var ettersøkt. Så han måtte holde seg vekk fra veien, og gikk til kness i snøen. Buksen revnet og støvlene gikk i stykker, men han kom frem. Der hvilte han litt. Men han kunne ikke bli for lenge. Høiland hadde tross alt tømt Norges Bank, og det var pris på hans hode.
Snøret strammet seg
Ole Høilands navn var på alles lepper og tips kunne utløse en formue. Han hadde vært ute i uvær før, men nå var han forfulgt og venner ble oppsøkt av politiet. Han fant ly hos en dame på Lilleaker, og gav henne pene penger. Men mye vil ha mer. Da en sliten Ole sovnet, tilkalte hun politiet og fikk dusøren som bonus. Ole Høiland ble dømt til pisking og tukthus. Men det varte ikke lenge før han forduftet og levde en tid på rømmen. Han hadde gjemt mye av utbyttet her og der, og hvor mye som fremdeles ligger der, er ukjent. Det sies at mye fra Norges Bank ligger godt gjemt i Grefsenåsen, og det er enda ikke blitt funnet. Men å være på rømmen etter å ha tømt Norges Bank er en utfordring, folk begjærer utbyttet eller dusøren, eller begge deler.
Til slutt fikk myndighetene grep i han og Høiland innså nok at spillet var tapt. Da gav han opp og påførte sin egen død i 1848. I en alder av rundt femti år.