– Den svarte greia som gikk rundt. Da måtte vi betale for musikk og snu skiva.
Hver plate hadde sin egen historie, fra kjøpet i butikken, til nøye studie av coveret – til å sette den på og snu den.
Før strømmetjenester og digitale nedlastinger tok over, hadde vi også platesjapper. De lå langt vekk fra godstolen, og hadde hyller med musikk. De var selvbetjente, og inndelt i emner og bokstaver. Der kunne kundene velge hva de ville kjøpe. En måtte passe på. Å bla gjennom rekke etter rekke av potensielle skatter, alle pent stablet i sine fargerike jakker, var som å gå på en skattejakt. Hver plate bar med seg et løfte om oppdagelse og en unik lydopplevelse. Men musikk kostet og det var også mye dårlig.Platesjapper hadde et bredt utvalg, men noe kunne være utsolgt, om de ikke trykket opp nye. Men sånn var det bare på den tiden.
Når handlekurven var fylt opp etter hva lommeboken kunne bære, gikk turen bort til kassen for å betale. Å kjøpe en LP var ikke bare et kjøp; det var en investering.
Den tid da vinylplater var kongen. Jeg husker det som om det var i går, den første platen jeg kjøpte. Eller det var egentlig et dobbeltalbum, The Clash, London Calling. Fant den på Utopia i Pilestredet, og bar det stolt hjem. Det var en følelse digitale medier aldri kan erstatte. Bare forsiden av London Calling, når han smeller gitaren i gulvet. Den opplevelsen er borte i dag.
Med forbud skal landet bygges, helt til Dovre faller. Her er enda en godbit fra Riksjournalen: I 1982 ble Dra til Hælvete totalforbudt av NRK
Samlemani
Platesamlingen var status og musikken hadde en verdi, og måtte behandles med varsomhet. Ikke noe fingeravtrykk på rillene. Det gjordes ved å ta ut innecoveret, holde det på høykant med tommelen foran åpningen. Så sette en finger på den innerste delen av platen. Dernest føre den varsomt frem til spilleren og senke den forsiktig ned så pinnen traff hullet. Børste plate og stift. Når operasjonen var avsluttet, kunne man sette seg ned i stolen og lytte – helt til en måtte reise seg opp og snu platen.
Riksjournalen er snart ledende på de gode minner om musikk: Norsk Black-Metal – Fra kulturell og kriminell nisje – til global eksportartikkel
Hakk i plata
Dette var sånn det skulle være, om alt var i orden. Men ofte hadde man knapt satt seg før stiftet hang seg opp, det vi kalte hakk i plata. Slik kunne oppstå under en fuktig fest der noen utøvde uvøren omgang med platesamlingen. Da var det fort gjort at det oppsto riper eller hakk i plata. De kunne få stiften til å henge seg opp, og lage irriterende hakkelyder. Det stoppet sjelden, så en var nødt til å reise seg opp fra stolen og gå alle skrittene bort til platespilleren. Det mest fornuftige var å løfte opp armen og sette stiften i et nytt spor. Men det gikk også å gi spilleren en ørefik. Det pleide å funke.
I dag betyr vel hakk i plata bare en gjøk som gjentar seg selv.
Uavhengig av disse irritasjonene, så likte jeg platesamlingen. På tross av at jeg måtte reise meg for å snu plata.
Riksjournalen wants you!
Brett opp ermene og gjør noe selv. Bidra med noen av dine gode minner.
Send dem inn til Riksjournalen.