Båndsalat var som å få mais og potetsalat til kjøttet. På papptallerken med plastbestikk.
Men hva skulle man gjøre, musikk var svindyrt, og kopiering til kassett var en utvei. Men, det er alltid et «men». Brått kunne kassetten være søstra til fandens oldemor. Og hun kunne mye. Hele opplegget var djevelens verk. Først måtte vi sette kassetten alene inn i en greie, og så lukke den igjen. Dernest trykke på en knapp, valgte man feil, ble det opptak og da ble det herpings. Et tynt og skjørt bånd ble dratt igjennom noe i maskinen som omdannet det til musikk. Men det var i teorien, ofte var det noe greier som begynte å spise båndet og det resulterte i at Fenrisulven var løs.
Uvesenet strammet seg som en renneløkke og tviholdt på åpningsmekanismen. Det skjedde ofte at man måtte bruke makt for å få kassetten ut. Så måtte vi med omsorg forsøke å få ut det som hadde tvinnet seg, og det helst helskinnet, uten for mye trekkspill, og i verste fall en bolle båndsalat. Men kom kassetten ut med mindre skader så kunne man bruke en blyant til å dra båndet forsiktig inn i igjen. Men ofte var lyden varig forringet.
Som et menneske av kjøtt og blod, valgte jeg å spørre ChatCPT om fenomenet:
«Båndsalat var en vanlig forekomst med kassetter, spesielt hvis de ikke ble håndtert forsiktig eller hvis kassettspilleren ikke var av god kvalitet. Selv om det var en ulempe, ble det ofte sett på som en del av sjarmen med å bruke kassetter, og det var ikke uvanlig å måtte spole tilbake båndet med en blyant for å rette ut salaten og kunne fortsette å lytte», svarte maskinen.
Men hvordan vet en maskin om hvordan vi mennesker føler?
Har du noen gode historier?
Send dem til Riksjournalen.
kontakt@riksjournalen.no