Politiet i Porsgrunn fikk et tips i oktober 1978 om hjemmebrenning på en øy ute fjorden. Da de undersøkte fant de en fabrikk, men alle nektet og sa at de visste ingenting. Selv skipsreder Hans Otto Meyer.
Meyer var kjent som en av landets rikeste, han hadde studert i USA og var skipsrederen som gikk i slitte jeans og cap. Han ble født i 1925 og var sønn av Peter Kristoffer Meyer (1880–1965), som etablerte P. Meyer skipsrederi i 1917. Under farens ledelse vokste rederiet til å bli noe stort, de drev blant annet med linjeskip som fraktet varer til USA og opp til innsjøene.
Men da sønnen Hans Otto tok over begynte man konteinere, de gikk rett til New York og andre byer på østkysten og ble satt på tog. Etterhvert forsvant markedet. Farens gassrederi AS Havtor fikk også problemer og ble etterhvert tatt over av andre. Da etablerte Hans Otto Meyer flyselskapet «Mey-Air», det ble sagt at han hadde flere fly enn piloter, og at sekretæren hadde flysertifikat og at han fløy mye med henne. Men sånn kan nok også være rykter.
Hans Otto Meyer begynte i alle fall som arving til en av landets største rederier. Men brått satt han i varetekt og politiet ville sikte ham for hjemmebrenning. NRK skriver at det var utstyr til spritproduksjon i «industriell målestokk», og det var også store mengder ferdig vare, tappet på plastkanner og klart til salg. Politiet trodde at Meyer var involvert. Deres mistanke kom av at skipsrederen holdt økonomien flytende med nye og ulovlige inntektskilder. De kunne bevise at utstyret var kjøpt gjennom hans firma. Politiet avdekket også at han ikke lenger var den rike Meyer. Han var kastet ut av rederiet og flyselskapet hans «Mey-Air» var insolvent. Kunne det være et motiv i siktelsen?
Men så får politiet enda et tips
Det var om et hemmelig rom i Meyers villa ved Frognerparken i Oslo. Da den tidligere skipsrederen ble spurt om dette ble han blek, veldig blek. Så klødde han seg i nakken og så opp i taket. Nikket og sa sakte med en lav stemme at han hadde et telefonnummer. Det var til Etterretningstjenesten. Men da politiet ringte fikk de til svar at Meyer var dem helt ukjent. Han oppga et nytt nummer, det var til sjefen for Etterretningstjenesten. Men han svarte akkurat det samme.
Politiet ville undersøke dette hemmelige rommet. Overraskelsen lot ikke vente på seg, der inne var det våpen nok til å utstyre mer enn hundre mann. Det var granater, flammekaster og maskingevær. Panservernraketter, en mengde kasser med ammunisjon, flere hundre kilo sprengstoff og en rekke forskjellige typer lyddempere. Det meste av utstyret var uten serienummer og helt umulig å spore. De fant også avansert sambandsutstyr og en skjult utgang som endte i en utepeis i hagen. Da ble med ett siktelsen for hjemmebrenning mindre interessant.
Meyer hevdet at utstyret tilhørte Forsvaret og at han var en hemmelig agent for Etterretningstjenesten. Politiet sjekket bakgrunnen hans og fant ut at Meyer hadde rang som kaptein, men han hadde ikke vært registrert der på over ti år. Til det svarte Meyer at de registrerte ikke hemmelige agenter.
Det ble mange ubesvarte spørsmål. Hvor kommer utstyret fra, hvorfor hadde han direktenummeret til ansatte i Etterretningstjenesten? Hvis Meyer snakker sant, hvorfor har de lagret så mye utstyr i en anonym villa i Oslo?
Det tok ikke lang tid før journalistene fikk snust opp saken. Da ble Hans Otto Meyer med ett førstesidestoff i avisene. Med overskrifter som «hjemmebrenner og våpengal».
Men han hevdet fremdeles at det tilhørte Forsvaret og at han bare lagret dem. Det gikk så langt at forsvarsministeren måtte svare for Stortinget. Han forsikret at de lagret ikke våpen i kjelleren til Hans Otto Meyer. Men det hadde han fått vite av sjefen for Etterretningstjenesten og han visste ikke om Meyer. Det var en annen på kontoret som styret med det og han hadde gitt «feil» informasjon til sjefen. Så dukket det opp bilder i pressen med han og Meyer på fest. Da krevde sjefen «riktig» informasjon. Igjen møtte forsvarsministeren opp i Stortinget. Der måtte han innrømme at våpnene tilhørte likevel ikke Meyer. Men..
Forsvarets skrev deretter en pressemelding om at det var deres våpen og kalte det «en uheldig glipp» – at de ikke var levert tilbake.
Det viste seg at Hans Otto Meyer var en agent i «Stay Behind». Det var en hemmelig hær som ble etablert etter krigen og var underlagt Etterretningstjenesten. Bakgrunnen var lærdommen fra 9. april 1940. Det skulle ikke gjenta seg. Sovjetunionen ble sett på som en trussel og slike nettverk ble etablert i flere vesteuropeiske land, og det var NATO som sto for koordineringen.
