Dette er en fortelling jeg fant på en gammel laptop, kan ikke huske at jeg har skrevet den, kanskje den er kopiert fra det store internett. Uansett her er den.
Michelle sto under en lampe og kastet en lang skygge over ham, hun pekte på en koffert og sa.
«Lukk opp.»
En støvel slo i gulvet og han rykket til.
«Ta frem halsbåndet!», sa hun med et uttrykk i ansiktet, et som ikke kunne misforstås. Halsbåndet var av lær med en ring foran og en lås bak. Hun fortalte at den tilhørte en hund, men den ble avlivet. Øynene hennes var kalde og munnen stram, han følte seg uvel og senket blikket.
«Ta det på!»
Over sofaen hang et maleri av en kvinne i ridestøvler med en blank tupp. Ted kikket vekk, men da kom det et nytt tramp.
«Kle av deg!»
Michelle hadde et blekt ansikt og blanke ridestøvler. Det var mørkt i rommet, og han kunne høre kråkene på taket. Ted tok av seg klærne, brettet dem og satte dem fremfor seg. Så fikk han et spark og en støvel i nakken.
«Du skal tiltale meg Frøken Michelle og kalle deg selv nullet, forstått!»
Han hvisket.
«Ja.»
Men da presset hun støvelen hardere.
«Frøken Michelle hørte ikke!»
Pannen ble fuktig og han trakk etter pusten.
«Frøken Michelle, nullet forstår.»
Langt der ute hørte han trafikk og så var det stemmer i trappa, det var en som skyldte penger og de sloss. Ted kjente det kalde gulvet.
Han møtte henne gjennom et blad, et slik som hadde ukledde kvinner og saftige historier, han kjøpte det ofte og hadde det under madrassen, det var også dating og han svarte på en.
«Null søkes. Frøken trenger deg – du gjør som jeg sier, alltid. Tenk deg om!»
Han svarte og gikk spent i postkassa, men det kom ikke noe og etterhvert mistet han troen, men en dag lå det en svart konvolutt der. Han puttet den forsiktig i lommen og løp opp trappen. Hjertet banket og han hadde vansker med å få nøklene i låsen, mistet de i gulvet og brukte tid. Vel inne åpnet han den og tok ut en gul lapp med en spiss løkkskrift. «Det er mange i køen, men hvis du henter en kasse og leverer den til meg, så kanskje.»
Den var tung og han hadde problemer opp trappa, pannen ble våt og pusten tung, han banket på, men ingen åpnet. Så han satte seg på kassen og ventet, men det ble sent og han måtte dra. Det gikk lenge før en ny svart konvolutt lå i posten.
Michelle ville møte han på en restaurant, det var et sted med søyler og malerier i gullrammer. Hun kom i svart og hadde blanke ridestøvler, hun åpnet ikke menyen og sa høyt.
«Jeg tar det dyreste og han skal ha suppe!»
Kelneren kom med en støvete vin og fortalte om årgangen, men hun slo i bordet.
«Fyll glasset!»
Hun tømte det i en slurk og fortalte om den forrige.
«Jeg solgte til lærhomoene!»
Hun skjenkte opp igjen og fortsatte.
«Selv støvelen virket ikke – jeg sparket, men til ingen nytte!»
Hun bestilte mye, men det eneste hun rørte var desserten.
Lærhomoene holdt til i en mørk skog med tette trær, i kjelleren var det var dyp gjørme og råte på veggene. Der nede satte de opp et bur, hang opp kjettinger og slagredskaper. Det ble etter hvert fylt opp med nakne gutter med røde striper. Her fant de trivsel etter mye problemer i homoforeningen, den ble kuppet av folk med ring i nesen som krevde likeverd og overså lærhomoens lyster. Guttene ble satt i buret, lærhomoen sto rundt med masker og snakket høyt om hva de hadde lyst til å gjøre. Lederen holdt frem en kniv og snakket om far som var slakter. Etterpå brukte de slagredskapet og gjorde som lærhomer gjør.
Michelle lo og sparket med spisse ridestøvler.
«Ubrukelige null ender hos lærhomoer!»
Hun løftet haken med spisse negler og sendte et kaldt blikk.
«Vil nullet det!»
En tåre rant nedover kinnet og han ristet på hodet. Men da sparket hun og sa.
«Frøken Michelle hørte ikke!»
Han trakk pusten og svarte lavt.
«Frøken Michelle, nullet vil ikke.»
Igjen traff ridestøvlen skrittet og han ble liggende. Frøken Michelle malte et sort bilde med en kvinne i uniform, hun hadde håndjern i beltet og svingte en pisk. Ridestøvlene hadde han slikket blanke så de skinte i lyset. Michelle sov i seng og han på gulvet, hun skulle ha frokost, han måtte jobbe og gi lønna til henne, så lage middag, rydde og vaske. Hun fulgte med og sparket for den minste ting, og ble aldri fornøyd. Da dro hun han i øret og sa.
«Har du hørt om det forrige nullet?»
Michelle hadde svar hår og et blekt ansikt, og smilte bare når han skrek. Hun likte å undersøke de røde merkene, skrape borti med neglen og hviske han i øret.
«Jeg liker at du har det vondt!»
Så sparket hun igjen, og sa.
«Hørte jeg takk?»
Ted tørket blodet av munnen og sa.
«Frøken Michelle, nullet takker.»
Hun fikk Ted til å føle seg liten og utilstrekkelig, selv om han gjorde sitt beste. Michelle smilte aldri og unngikk hyggelige ord. Det var alltid et nålestikk og de kunne komme uventet. Hun vokste opp i åsen, men var ikke som de andre. Michelle slo guttene, men faren lo og sa at gutter ikke får juling av jenter. Da han fikk en tannlegeregning, møtte han opp hos rektor og sa.
«Jeg er jurist.»
Så fikk Michelle seg type og de så ut som et par, men da bestemor fylte år og de var på restaurant, slo hun så hardt at han blødde og sa.
«Spis pent!»
Etter det satt hun på rommet og tegnet sinte kvinner som slo menn. Det var mørke farger og rennende blod. Mor tenkte på hva naboene ville si mens far forsøkte fornuft, men hun ville ikke lytte og slo han med stekepannen.
Øynene var følelsesløse og Ted så ingen bunn, det var som å se inn i et intet. En dråpe rant fra armhulen, nedover ribbenene, så en til og den gikk fortere. Han hadde vært i banken, de ville ikke låne ut mer og snakket om rådgivning. Men Michelle tok frem en regning og spurte kjølig.
«Hvorfor er ikke denne betalt?»
Så sparket hun til han lovte å betale. Han fikk til slutt låne av en mann med tyrenakke og et arr i ansiktet, men da kom Michelle med flere regninger. Hun var fornøyd med husarbeidet, men han skuffet på regninger.
På jobben var det stygge blikk og Ted måtte inn til sjefen. Han tok frem et papir og sa.
«Du har glemt en null.»
Han hadde gitt et tilbud og tapet var stort, det var en politiker som skulle ha en park med søyler og en paviljong i marmor. Der ville hen sette opp statuer av seg selv og bli rik på inngangspenger. Michelle hadde vært sint kvelden før og sparket til han ble liggende. Hodet verket og synet flimret. Men han fikk satt sammen et tilbud, og kunden signerte fort. Sjefen var rød i ansiktet og det rant spytt ut av munnen. Ted gned på et ribben, støvelen hadde brukket det. Sjefen krevde halve lønnen, han holdt frem et papir og pekte.
«Signer.»
Michelle stønnet og krevde at han ryddet opp i regningene. Hun foreslo at han kunne ringe venner. De var høflige og snakket om alt annet enn penger, men da han kom inn på det ble de knappe og avvisende. Ted fryktet det verste, at Michelle ville selge ham til lærhomoer, slik hun gjorde med forrige. Han satt naken i en fuktig kjeller med kjetting om halsen. Michelle mistet tålmodigheten og ville ikke gi ham flere sjanser. Hun satte en frist.
Men da hang han i takbjelken og det var hennes strømpe, en av de som gikk til låret og passet til ridestøvlene. Hun ristet oppgitt på hodet og sa.
«Har du rotet i undertøyet mitt.»
