Som barn gikk en betydelig del av budsjettet til dundersalt, noen gikk for UFO, men de var som regel litt spaca. De begynte tidlig, også gikk de over på sterkere stoffer. Men nok om det.
Vi pleide å sykle ned for å få i oss det som var godsaker dengang. Mens vi satt på trappen utenfor så kom det ofte en eldre mann i en fin bil. Han spilte høy musikk og lot døren stå åpen. Han gikk mot oss unger og pekte på seg selv mens han danset til musikken. Men han var ikke som de andre som likte barn. Slike som tilbød kinaputter eller penger for å bli med inn på do, eller skjulte seg i buskene mens vi spilte fotball. Han var ikke av den sorten, det virket mer som om han var mest opptatt av seg selv.
En dag jeg var med mor. Kom han igjen, hun holdt på å slippe vesken og sto det som en ungpike på konsert. Hun tok tak i meg og pekte, se det er Book’n som kommer. Jeg kikket brått ned og så etter det sorte hullet, det som jeg kunne hoppe ned i og bli borte. Men den fine bilen svingte opp foran oss og ut kom han med høy musikk etter seg. Han gliste tilfreds til mor og nikket til meg som fremdeles så etter det sorte hullet. Så gikk han opp trappen i dansende steg og åpnet døren til butikken i en galant bevegelse. Mor fulgte han med blikket og ble stående selv om døren gikk igjen. Jeg forsøkte å nappe henne i hånden, men fikk ingen reaksjon. Heldigvis kom hun til livet igjen, og satte seg i bilen, rygget forsiktig for å unngå å gi kjerra til Book’n riper.
På vei hjem fortalte mor stolt at den rare mannen het Jens Book Jenssen, og at han var berømt. Book’n hadde sunget mange sanger og var også revystjerne. Han var en av de store i norsk underholdning. Så stor at han hadde vært i Amerika. Til og med deltager på Melodi Grand Prix.
Book’n bodde vist i området, et sted som het Grav og Voll, og der han alltid var så blid het Trøstheim. Om det har en rasjonell forklaring på hvorfor han sang og danset til sin egen musikk.
Men det ble ikke dundersalt.
