Veien kveilet seg igjennom en nifs ødemark med ensformige trær som var innestengt av skumle fjell. Men heldigvis hadde de mer enn nok sprit og spilte høy musikk.
Freddy styrte kjerra i bar overkropp og trommet en flat hånd på brystet i takt med musikken, panneluggen hans var rennende våt, fuktige dråper gled sakte nedover kinnet og øynene var blodrøde, han var i godform. Bønna derimot hang tydelig med nebbet, han strevde med å få i seg nok sprit og tenke egentlig mest på å stupe i seng, og kanskje en dusj også.
Tilslutt ble tanken tom uten at de fant noen bensinstasjon, men de oppdaget et bortgjemt hus langt der inne i ingenmannsland og foran huset var det et iøynefallende skilt:
OVERSIKTSKART AKTIV BRANNSIKKERHET
Rømningsveier
Brannalarmsystemer
Fastmontert slokkeutstyr
Mobilt slokkeutstyr
Utstyr til brannvesenet
Veien innover var merket med gule streker og store bokstaver «branngate». Så kom de til enda et skilt, et litt mindre denne gang:
Det er lett å antenne en søppelkasse. Enda lettere er det å antenne søppel som ligger utenfor søppelkassen. Det er derfor viktig at alt søppel legges i søppelkassen
Huset var omkranset av en vollgrav med et høyt gjerde og nok et stort skilt.
Sikkerhetssone, motorer slås av og lys også
Gangveien var steinlagt og merket med røde lys. På døra hang en plakat med en skjelvende håndskrift:
Brannstifterne kan være i mental ubalanse, sinnsforvirring, sjalusi, misunnelse, ren ødeleggelsestrang, hevnlyst eller ønske om å skjule et innbrudd. Ildspåsetteren kan ha et bevisst motiv, men motivet kan også være ubevisst. Mange skjønner ikke hva som får dem til å tenne på.
Med ett gikk døra opp på vid vegg og en årvåken skikkelse med hjem og øks slo blikket rundt. Han sa ingenting, bare holdt i øksen med hvite knoker og pustet tungt igjennom nesa. Han hadde en veltrimmet bart, spiss nese og kort hår, ryggen var rett som stokk og blikket kvast som kniver. Pupillene slo opp og underleppen dirret da Freddy spurte om bensin.
Soleklart hadde han ikke noe brannfarlige i huset, men han kjente en som kunne skaffe en kanne.
Han viftet med øksen at de skulle stige på. Døra var av jern og innenfor var det en gang med brannvegger og en ny branndør som slo seg igjen automatisk. Stua minnet mer om en dungeon og var innredet med et sett møbler av brannsikkert materiale, resten resten av rommet var umalt betong. Det var heller ikke noe pynt på veggene, ikke en gang et fotografi eller et bilde av en gråtende gutt, det eneste Bønna kunne se var branninstrukser, de hang bortetter rommet som en relieff. Vel inne i stuen etter å han lukket døra forsvarlig, grep mannen telefonen og spurte om hvordan det gikk med sauene, om han hadde fått noen lam.
«Nei jeg tør ikke å ha sauer lenger, de kan være brannfarlige.» Han dunket øksa i veggen for å markere argumentene.
«Jo ull er brennbart, hvis lynet treffer en sau så begynner den å brenne, da kan den antenne de andre og hele huset kan stå i lys lue.»
Endelig gikk gløden ut av samtalen og en mann skulle komme snart, men på grunn av brannfare måtte fylling foregå på veien. Oppslukt lente han seg over øksa og begynte å fortelle.
«Det skal ikke mer enn en gnist til før alt kan bli flammenes rov og ende opp som aske.»
Han tok frem en eske som var fylt til randen av avisutklipp, han leste høyt og viste frem bilder av ildens herjinger. Så satte han på en film som demonstrerte hvor brannfarlig det kunne være å glemme et vindu, han dro stolen helt foran tv, holdt øksa tett til brystet og smattet høyt med øynene på stilk. Filmen varte og rakk som en gudstjeneste på overtid. De holdt på å daue, ikke kunne de røyke på grunn av brann og ikke fikk de heller noe å drikke. Tiden sto helt stille.
Men endelig dukket mannen opp med bensin, verten kunne ikke forlate huset på grunn av brannfare. Det var litt av en type som kom, han passe ikke så godt inn i dagslys, maven var så overfyldig at skjorta ble presset til langt over navlen, han hadde to tenner i munnen, en oppe og en nede og en rød nese som rant akkurat som en takrenne. Han snakket høyt med en grov røst, veldig høyt, som om han hadde glemt å slå av traktoren. Men det var derimot heller lite fornuftig som kom ut, de nikket og sa ja for å unngå en uvennlig stemning. Men den kom brått da Freddy tok frem lommeboka og ville betale. Mannen ble svart i øynene, hengemagen dirret og han skrek så spyttet sprutet.
«Fornærmer dere meg!»
Med mord i blikket kastet han seg inn i bilen og forsøkte å kjøre dem rett ned, men de fikk gjemt seg bak et brannskilt og unngikk en brølende bil med rusten kufanger. Han slæddet rundt og skrek med tunga ut.
«Dere kommer aldri levende ut av dalen. Det skal jeg sørge for.»
