Jeg bet tennene sammen, tinningene strammet seg og nakken var vond og hoven, tiden sto stille, jeg sank dypere og dypere i ørelappstolen og stirret innholdsløst på lerretet.
Staffeliet sto der rett fremfor meg, godt opplyst av solen. I dagslys var kunstverket mitt helt livløst, åndsfattig, tarvelig, heslig, vemmelig, slett, ubrukelig, ekkel, avskyelig, ufyselig, pinlig, maleriet manglet ikke bare noe, det manglet så godt som alt. I natt følte jeg at det var et enestående mesterverk, noe tidløst som ettertiden ville vie mye oppmerksomhet og fylle kapitlene i historiebøkene, jeg så for meg ærestitler, genierklæringer, byster og statuer overalt, og selvfølgelig en rytterstatue foran Nasjonalgalleriet. Men i dagslys og tilnærmet edru var det ikke særlig mye å skryte av. Kunstverket som i nattens mørke åpenbarte seg som urkraften i sjelens indre, minner i dag mer som farger smurt ut til en stor brun flekk.
Det er i slike dager at jeg seriøst vurderer å gi opp, heller finne meg en arbeidsplass, synke ned og bli som de der nede. Det er ufattelig krevende for psyken å være kunstner, slitasjen er meget stor og uten alkohol ville jeg nok ha brutt sammen. Men alkoholen gir meg troen tilbake, det er bare de timene på dagen før jeg åpner flaska som er slitsomme, mange dager har jeg nesten lyst til å stå opp. Det forekommer ofte at jeg må skjenke i meg ett eller to glass før jeg kler på meg og starter arbeidsdagen.
Men midt oppe i dysterheten og fortvilelsens armod kom min lille solstråle, hun nynnet på en sang, lukket døren forsiktig, ikke smalt den igjen som meg og hang kåpen pyntelig fra seg på knaggen, ikke slang den på gulvet, som en annen ofte gjør. Bare lyden av henne i gangen fikk stemningen i kåken til å snu, som dugg for solen ble bekymringene mine borte, hjertet slo fortere og hardere, jeg smilte med takknemlighet og viste glede til den friske pusten som strenet over gulvet med taktfaste skritt. Hun slo meg løst på armen, men da jeg ikke reagerte raskt nok, slo hun igjen, denne gangen mye hardere og stilte seg rett fremfor lerretet, hun sperret utsikten og jeg fikk en fornemmelse at hun kanskje ville ha oppmerksomhet.
Kikket spørrende opp der hun sto og trippet utålmodig, våre blikk møttes, hun slo øynene ned og jeg fulgte etter, nedover de faste brystene, forbi de stramme lårene og hele veien ned til gulvet. Da så jeg det, hun hadde kjøpt nye støvler. Sorte skinnende lærstøvler med snøring langt oppetter leggen. Jeg bøyde meg frem så lang jeg var og dasket dem med flathånda og utbrøt at de passet henne som hånd i hanske. Hun svarte freidig at jeg ikke trengte å fortelle henne ting hun allerede visste og dyttet meg tilbake i stolen, jeg fikk knapt satt meg før hun slang støvelen i fanget.
Liker dyr alkohol mer enn oss? Er dovendyret egentlig dritafull?
Hun så på meg og smilte stolt av de nye støvlene, jeg løftet dem opp med to fingre så beinet hennes sto i vater, grep lissene med den andre hånden og snørte møysommelig opp, seremonielt spenne for spenne. Hun lukket øynene hardt og bet tennene sammen da jeg dro dem av. Stakkars hun hadde fått et verkende gnagsår, jeg spratt opp og satte henne varsomt ned i stolen og gikk etter plaster. Men da jeg kom tilbake hadde hun støvlene i fanget og nynnet for seg selv, hun var ikke interessert i gnagsårene lenger. Det var støvlene som opptok oppmerksomhet og hun lot seg ikke forstyrre nevneverdig at jeg forbandt sårene.
Hun var mer opptatt av de nye støvlene, enn sin egen helbred. Ei heller var jeg særlig betydningsfull i dette øyeblikket, så jeg grep penselen og malte over den brune flekken som ikke gav noen mening lenger, og lagde en sort firkant i stedet. Hadde jeg kunnet tegne figurativt, noe som jeg ikke kan fordi det fordrer ferdigheter, så kunne det kanskje ha blitt en sort støvel. Men min eneste tilskuer var mer opptatt av å beundre en sort lærstøvel og holdt den frem i lyset, med en håndflate som sokkel. Som en glemt kunstner, full av ærgjerrighet og sulten rikdom og berømmelse, omgjorde jeg firkanten til en trekant i stedet og lagde en skygge slik at den nesten svevde oppå lerretet, hvis betrakteren slapp fantasien løs. Det er nesten ikke alle som forstår seg skikkelig kunst, mange har en forutinntatt og særdeles negativ holdning til kunst, slike innbiller seg at de liksom er smarte fordi de er kritiske.
De uverdige betrakter kunstverk som om de ser igjennom en tunnel, uten å se lyset i den andre enden og bare sorte sider. Slikt bunnfall har ikke fantasi nok til å begeistre seg over den skarpsindige klokskap en kan få ut av en sort trekant på et hvitt lerret. Tenk.
Men om det er bra kunst skal jeg ikke si så mye om, jeg bare skaper kunst, også er det opp til kunstkjøpere å overby hverandre. Av erfaring så evner jeg ikke å erkjenne hvor genial min kunst egentlig er, så tidlig på dagen. Det må bli mørkt først, også må jeg ha litt i glasset for å skjerpe sansene. Men jeg fikk i alle fall fjernet den brune flekken og erstattet den med en mer brukervennlig trekant. Etter hvert så hun seg fornøyd med det sorte læret, de skinnende hempene oppetter skaftet og den kraftige sømmen som fulgte rundt sålen. Nå var det støvelens indre som skulle utforskes, jeg kastet blikket ut av vinduet, synes det ble litt mye av det gode da hun satt med snuten i støvelen og snuste som en fuglehund.
Mannen i vinduet sto på sin vante plass og stirret, jeg klarte aldri å finne roen når han sto der i vinduet med hendene i siden og glodde, men hun nektet meg å trekke for gardinen, om jeg gjør så kommer hun raskt etter og drar dem til side igjen. Han har nok gjort seg mange tanker om meg som kunstner, kan det tenkes. Så det at han ser en jente med nesen inni en støvel kommer nok ikke til å sjokkere nevneverdig, det bekrefter nok bare den uendelig rekken av fordommer han allerede har. Endelig stakk hun frem snuten og sa – «jeg elsker disse støvlene.» Jeg snudde meg, la vekk penselen, tørket hendene omstendelig og nikket med et gjengjeldende smil.
Mannen i vinduet smilte ikke, har aldri sett han forandre uttrykk, selv om jeg har forsøkt å vinke og skåle, han står bare der like stiv som en saltstøtte.
