Det var så mye enklere før. Utviklingen beveget seg ikke så fort den gang og vi kunne henge med.
Før var fotografier noe prisgitt, noe vi tok vare på og satte inn i album. Motivene var for det meste hendelser. Det som avvek fra hverdagen. Alt fra gjørma i Roskilde til fester der man mistet sin dyd.
Fotografier var også en investering. Først måtte vi kjøpe film, og når den var brukt opp måtte vi betale for fremkalling. Det var ikke noe vi fikk på et blunk, og det kunne gjerne ta lang tid. Men ventingen økte spenningen. Hvordan så bildene ut. Tok jeg meg bra ut eller inneholdt det bilder som ikke mor burde se?
Det var så mye enklere den gang. I dag kan en ta så mange bilder som man vil. Men de forsvinner like fort som man bytter telefon. Mens i gode gamle dager hadde fotografiet en verdi og ble behandlet med varsomhet. En skulle ikke ta på bildet eller nyse i albumet. Det var en tradisjon som ble ivaretatt fra den tiden da fotografiene bare var i sorthvitt.
Riksjournalen avgir enda en dråpe over det vi har mistet: Papiravis – hva står på neste side?
Fotoalbum i familieselskaper
Foreldre som tar frem albumet og viser det til sure tanter. For å demonstrere hvor store barna har blitt og hvor søte de var som små. Slike familiedramaer. Der man rødmende ser etter det sorte hullet. Det som en kan hoppe i og forsvinne fra overflaten.
Men det skjer bare på film.
