Digga U2 før de ble kombæsj. Regelen den gang gikk i at den første skiva var best, den andre ok og den tredje hadde de solgt sjela si. Men U2 holdt koken også på den tredje, og for oss sneiper var den fjerde også bra. Mener jeg å huske.
Men etter det begynte alle å spille U2. Selv naboen. Da måtte jeg se etter noe annet å digge.
Men U2 var bra saker dengang. På den tiden var de et ukjent band fra Dublin. Boy het vel den første også kom October, og deretter War. Det var bra saker i alle fall for oss som knapt hadde begynt å bli kule. Vi som var lei av Kjipe-Lars og synes Ole i’Dole var oppskrytt.
I 1983 skulle U2 turnere, og Kalvøyafestivalen sto på programmet. For dere som ikke er skoleflinke, Kalvøya ligger utenfor Sandvika i Bærum og der var det festival hvert år fra 1971 helt til 1997. På Kalvøya spilte det en rekke legender, slik som Ramones, Santana, Nirvana, Bowie og så videre. Men streite Bærum kommune ville helst forby festivalen, og benyttet slitasje på naturen som et argument. En dag klarte de å få gjennomslag. Nå lever festivalen ut sine dager i Oslo under navnet Øyafestivalen. Men det var lenge etter 1983.
U2 entret scenen
Jeg hadde knapt begynt på ungdomsskolen og måtte spørre far om penger. Men han forsto ikke hvorfor han skulle bruke penger på en konsert. Som voksen mente han det var viktigere å betale regninger. Jeg forsøkte også mor, men hun satt som vanlig med nesen i en bok og så ikke engang opp. Bror hadde sommerjobb, og hadde mulighet til å kjøpe sin egen billett. Mens blakke meg måtte være med far på seiltur. Han hadde en IF ved siden av Kalvøya, jeg likte å seile, men ikke denne dagen. Jeg kunne se og høre festivalen fra brygga. For å komme ut måtte vi også seile langs Kalvøya. En orkesterplass til «Sunday bloody sunday», i et øyeblikk vurderte jeg å stupe ut i og svømme i land. Det var nedtur å høre på far kalle U2 for piggtråd jazz og bebreidelser om at noen kunne like sånt støy.
U2 kom tilbake
1983 var et trist år. Men to år senere fikk jeg en ny sjanse. U2 skulle spille i Drammen. Det var plassbilletter og vi lå ute om natta for å sikre oss en god plass. Utsalgsstedet var i Arkaden rett ved Oslo S. Det var litt nytt det å ligge ute om natten for å sikre seg gode plasser. Vi fikk kølapper, men det tror jeg var på initiativ fra en av uteliggerne. Men på morgenen kom det mange og de brydde seg heller lite om de som hadde ventet hele natten. Så ved åpningen ble det kaos og dytting, men jeg hadde vært ute for sånt før og fikk sikret meg en plass på andre rad. Drammenshallen minnet mer om Konserthuset, hallen var dekket av stoler, de var nummererte og vakter viste oss plass. Da oppdaget jeg at min var rett foran høyttalerne, og det var ikke av den typen vi hadde hjemme.
Brått gikk lyset av og U2 entret scenen
Folk satte seg ned, men de var utålmodige. Hvor var U2. Brått gikk lyset av og det kom lyd ut av høyttalerne, og det så kraftig at jeg kjente at ribbeina dirret. Så kom scenelyset på, der sto U2 og det i Drammen. Bak begynte publikum å reise seg og sparke i stykket stoler, de skulle frem. Det ble kaos. Jeg fikk knapt kommet meg opp fra stolen før den ble til pinneved, kom meg på beina og rømte vekk fra høyttalerne. En rockebølge slo mot scenen. Den begynte langt bak. Publikum presset seg frem og stoler knakk som fyrstikker, i et virrvarr av vrakrester hoppet jeg opp og ned og sang sammen med Bono. Han var i sitt ess.
Perlene kom som på en snor. Jeg hadde kjøpt et U2-skjerf på veien og festet den over pannen med en båtsmannsknop i bakhodet. Der sto jeg foran scenen, hardt sammenklemt med andre. Vi var våte, vi sang med og trampet på knuste stoler. Det ble sagt at ingen stoler overlevde konserten. Om så er riktig må nok det være rundt fem tusen.
Som aller siste ekstranummer spilte U2 «40 how long must we sing this song», og den gikk som en allsang, ikke bare fra Drammenshallen til stasjonen, men også på toget hele veien inn til hovedstaden.
