Bjørn Sand spilte Stutum, en ekte nordmann som belyste det negative hos andre. Kvinnfolk, politikere, innvandrere og så videre. Men det måtte han slutte med.
Sketsjene gikk i at Stutum ringte inn til Totto Osvold, programleder i underholdningsavdelingen til NRK. Osvold ble ikke så begeistret for Stutums snakk, og prøvde å være litt lunken, men ble overkjørt av en engasjert rikssynser. De to vant Spellemannsprisen i 1973 for LP’n Stutum speaking.
Bjørn Sand ble født i 1925 og fyller nå 95 år. Han er gift med skuespiller Unni Bernhoft. Hun spilte for rollen som piccolo/hotelleierdatter i filmen Fjols til fjells med Leif Juster.
Wikipedia beskriver karakteren slik: «Stutum er en ubehøvlet og brautende norsk mann, «uten sosiale antenner, men med bøtten full av fordommer mot annerledestenkende, internasjonal solidaritet og kvinnefrigjøring». Han klager over alt og alle, og han er rasistisk, kjønnsdiskriminerende og motstander av alle typer forbud».
De skriver videre at han så på seg selv som en representant for folkedypet. Men Bjørn Sands rolle var i strid med revytradisjonen. Fordi han var ikke en bygdeoriginal eller en arbeider. Men en oppegående mann fra middelklassen. Stutum hadde noen fine argumenter som mange kan kjenne seg igjen i, slik som: «Det er direkte livsfarlig å være nordmann» og «Vi lever i en politistat. Direkte diktatur».
Moten offerrollen
Krenkelsestyranniet etablerte seg. Eller det politisk korrekte. I dag er media styrt av følelser. Journalistene kontakter de som føler. Det blir mye gripende, men det blir lite humor ut av det. Det var slik Stutum gikk ut på dato, offerrollen vant over humor. Det er umulig å være ironisk overfor feminister og antirasister. Stutum-rollen avviklet. Bjørn Sand og partneren Totto Osvold mente at mange ikke forsto parodien og at de var enig i det han sa. De fryktet også at Stutum kunne bidra til populisme.
Det kan være et interessant eksperiment å høre på Stutum i dag og tenke selv – er det satire nå?