MC-Donald inntok fedrelandet i herrens år 1983. Jeg husker det nesten som i går, her brukes «nesten», fordi jeg var overbevist om at det var i 1984. Men onkel Google sier 1983.
Jeg var på besøk hos naboen, de hadde bodd i USA og det var stort dengang. Min venn hadde dunjakke og månestøvler, ikke gummistøvler og boblejakke. Moren kom inn døren, hun smilte og sa: «Mcdonald’s skal åpne i Norge.» Så leste hun høyt opp fra Aften-nummeret. Det vi bedrestilte kalte Aftenpostens kveldsutgave, den som bare ble utgitt i Oslo.
Drømmen skulle komme til oppfyllelse i Nedre Slottsgate, en sidegate til Karl Johan. Det var stort, bokstavelig talt. Det nye stamstedet var på to etasjer, og det var lov å røyke i annen etasje. Jeg var ikke gammel nok til å kjøpe røyk, men det var lett å bomme der. Maten var så god at voksne ga røyk til barn. Men det var den tiden før ikke-røykerne fikk makta. Da vi hadde røykevogner på toget og folk tente seg opp en på kino. Men så ble Norge moderne og ga fra seg makt til «NEI-folka», slike som krever lover mot alt de ikke liker. Deres mål er gruppetenking og det oppnås ved å klappe hverandre på ryggen. I dag har de som taler dem midt imot en fobi. Her er McDonald’s intet unntak. Burgerkjeden har opplevd gjengmiljøers vrede. «NEI-folka» hevder at McDonald’s er kapitalister, og restaurantene har også blitt utsatt for hærverk fordi de ikke boikotter krig i Midtøsten.
Vi skulket til og med skolen bare for å dra på McDonald’s. Den gangen kunne jeg ikke forstå at det var mulig å lage noe så godt. Men Big Mac var vanskelig å få i seg, jeg var nok ikke så stor i kjeften da. Husker også at jeg virkelig synes synd på dem som aldri hadde vært på McDonald’s. De hadde gått glipp av en opplevelse i livet. Det var fordelen med å vokse opp i hovedstaden, vi fikk det nye lenge før de andre. Men etter hvert begynte det å bli en utgift og ukepengene strakk ikke til, da var gode løsninger gull verdt. Burger måtte man jo ha. Det praktiske var at McDonald’s hadde beliggenhet i et område med mange utsalgssteder med lett omsettelige varer. Noe tok litt tid å få omgjort til kjøpekraft, og da trengtes det planlegging. Men kom sulten brått fantes det også løsninger. På den tiden fikk bokhandlere tillatelse av myndighetene til å sette hyller på fortauet for å øke leselysten. Det var lukrativt i en by der alle går med skylapper. Det var bare å nappe med seg noen, skrape av prislappen, rusle ned i en bakgate og veksle om dem i kontanter i en bruktsjappe.
Hvilket forhold jeg har til ovennevnte i dag vil i denne anledning være en privatsak. Men jeg kan røpe at det å henvise gamle kunder til automater ikke er ok, særlig når de ikke aksepterer kontanter.
Har du et ønske om å skrive for Riksjournalen. Prøv?
Ikke sant?
kontakt@riksjournalen.no
