Jeg var i Sandefjord, og kjente at rockefoten begynte å krible. Roskilde nærmet seg med stormskritt. Og det var ikke lange veien. Men underveis ble jeg introdusert for tyrkershot.
Det gikk som det gikk, brått satt jeg i en taxi og rakk flyet til Køben. Men først tax-free. Kjøpte sprit på plastflasker. Det var bare glass som var forbudt i Roskilde, en plastlerke på lomma ble godtatt. Men vakten forventet en smak, selvfølgelig.
På flyet møtte jeg en fyr fra Tønsberg, men han skulle ikke til Roskilde. Det var noe opplegg med en dame, sa han. Men han var likevel positiv til å være med til Kristiania. Der ble vi gode venner. Så gikk vi over på drikkingen. Da rev min venn i en runde tyrkershot. Det var min første, den hadde ikke funnet veien til Norge enda. Den smakte og det ble mer. Sannsynligvis mye mer. Minnet ble etter hvert helt borte.
Mange ideer hørers ut som musikk i øret i teorien. Men hva med i praksis: Beachbar med sand på gulvet – ble det en suksess?
Hvordan jeg tok farvel med min nye venn gikk i glemmeboken. Det samme hvordan jeg kom meg til Roskilde festivalen. Men jeg våknet at en venn ristet i meg og ropte. Jeg sov i gresset på møteplassen. Han fikk meg på beina, og synes at det var kult at jeg kom. Så skulle han ha meg med på en dram, for at jeg skulle våkne.
Dernest var det konsert og klaging over at jeg var en slappfisk.
Like etter kom tyrkern til Norge, og ble den nye folkedrikken. Den passet så perfekt til smuglerspriten, nå kunne de selge den over disk og det til en hyggelig pris. Det var gode tider, årene før Bondevik byttet ut spriten med metanol. Etter det endte tyrkershotsen på polet. Flaskene står der, men de ser støvete ut.
Riksjournalen trenger dine skriveferdigheter.
Ta deg sammen – få minnene dine ned på papiret.
Send de til: kontakt@riksjournalen.no
