Det lånefest i Norge. Alle pilene pekte oppover og det var ingen skjær i sjøen. Eiendom gikk til himmels, og da kunne man låne enda mer. Forbruket økte og flere deltok i festen.
Det ble en ellevill dans rundt gullkalven, og det var gode tider, helt til…. Kredittkortet sluttet å virke og postkassen ble full av regninger. Men hvordan kunne det gå så riktig galt?
70-tallet var overgangen fra etterkrigstiden. Men det var også et turbulent tiår med økonomiske problemer. Det var Opecs oljeboikott og shippingkrise med hardt innslag av skip i opplag og konkurser. Så kom 80-tallet med Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Her hjemme fikk vi Kåre Willoch. De skulle liberalisere. Lånekrana ble skrudd opp, det førte til investeringer i eiendom og aksjer. Pengene satt løst og det dro opp forbruket. Bankene konkurrerte om låne ut mest mulig. Myndighetene var mer opptatt av renten enn utlånsveksten. Sånt går bra en stund. Og få klager på festen, folk bare rister oppgitt på hodet, og kaller dem festbremsere. Sånn gikk det, akkurat som å blåse opp en ballong. Den ble større og større, så stor at…
Black Monday
Oljeprisen falt og så kom det et krakk på Wall Street. Det var i 1987 og kalles Black Monday. Den dagen falt Dow Jones med 22,6 prosent, nesten dobbelt av 1929, Oslo Børs gikk ned 19 prosent og Hong Kong 45 prosent.
Det var begynnelsen på slutten. Børs er sensitivt, mens den øvrige økonomien har en viss treghet. Konkursspøkelset kom ut av skapet. Arbeidsledigheten steg og boligmarkedet sank. Mange ble tvunget til å selge hjemmet sitt, men det er få som kjøper i et fallende marked. De som måtte ble sittende igjen med lån.
Bankene som hadde vokst seg store og fete på utlånsveksten, ble nødt til å bokføre tap. Etter hvert ble tallene blodrøde og egenkapitalen forsvant. Men de fant den igjen i Onkel Stat. Så det var aksjonærene som måtte ta regningen. De som hadde konka bankene beholdt lønna og bonusene.
«Kommisjonen fremhever bankenes grunnleggende ansvar for egen adferd (..) må bankene selv ta ansvaret for at de imøtekom denne etterspørselen gjennom kraftig ekspansjon og kamp om markedsandeler», skriver Stortingets granskningskommisjon for bankkrisen, og legger til:
«Et indirekte ansvar ligger i at veksten i bankenes utlån var en viktig drivkraft bak den kraftige investerings- og forbruksveksten midt på 1980-tallet. Uten utlånsveksten ville bl.a. den kraftige selvforsterkende prisstigningen på fast eiendom ha blitt brutt på et tidligere tidspunkt. Særlig de tre store forretningsbankene der aksjekapitalen ble nullet, hadde så store markedsandeler at de måtte kunne forventes å ta hensyn til at deres egen vekststrategi påvirket de innenlandske konjunkturer i negativ retning. De hadde også grunnlag for å forstå at dette i neste omgang ville slå tilbake på bankene selv.»
Men kommisjonen lar ikke staten slippe unna:
«Under oppgangen unnlot staten å ta i bruk virkemidler som kunne ha dempet den sterke etterspørselen etter lån. Både systemet med renteerklæringer og skattesystemet (reglene om fradrag for renteutgifter) kunne ha vært benyttet for dette formål. I stedet valgte staten virkemidler som rammet bankenes lønnsomhet. Den sterke kredittveksten viser imidlertid at de virkemidler som ble tatt i bruk, ikke var særlig effektive.»
Staten slukte bankene
Staten har beholdt DNB og kontrollerer nå rundt en tredjedel av markedet. Kreditkassen ble solgt til svenske Nordea. For folk flest var i perioden preget av depresjon. Det var få som så lyst på fremtiden. Alt gikk nedover og avisene var fulle av dårlige nyheter.
Men så snudde det.
