Blokka var utslitt, og den skrek fortvilet etter vedlikehold. Likevel var den fylt opp til randen med folk som ikke hadde noe annet sted å bo.
Ingen visste hvem som eide bygget, og ingen spurte. Det holdt at vaktmesteren banket på døra ved starten av hver måned og samlet inn husleia. De som ikke kunne betale, måtte inngå tvilsomme avtaler, noe som førte mange galt av sted. Det lønte seg å ha leia klar – og å ikke mase om kvittering.
Men vaktmesteren var bare en løpegutt. Bak ham stod en advokat, som igjen kun snakket gjennom sin sekretær. Hun kunne ingenting avgjøre før hun hadde snakket med advokaten – og han var alltid opptatt. Han representerte eiere ingen visste hvem var. Og advokater har taushetsplikt. Den eneste beboerne faktisk fikk tak i, var derfor vaktmesteren.
Ubehaget som trengte seg inn
Han hadde vært der siden ungdommen og oppførte seg som om andres hjem var hans. Han gikk rundt som en grå skygge, og de som bodde der, var til for ham – ikke motsatt. Han hadde en forkjærlighet for orden og sørget for at reglene – som ham selv hadde lagd, ble fulgt til punkt og prikke. Vaktmesteren var overalt og fant alltid noe å klage på.
Han vekket hele blokka før sola sto opp, og bråket til folk gikk. Da sov han. Men straks de kom hjem, startet han igjen. Han gikk gjennom posten og fulgte nøye med når folk fikk lønn, slik at strømmen gjerne forsvant på lønningsdag. Da fikk beboerne to valg: en dyr og varig løsning – eller en billig som kunne ryke når som helst. De fleste tok det billige. Den varte som regel til neste lønningsdag. Imens ble rørene tette, og det kom kanskje en lekkasje før strømmen forsvant igjen.
Han hadde et morskt blikk, bred beinstilling og armene i siden. Han tok seg sjelden tid til å lytte, og startet med en gang med en knivskarp stemme. Beina var tynne og buet utover, magen hang ned som en sekk, og armene var dekket av hår som endte i grove never med gule negler. Pannen var svett og blank. Tenner manglet både oppe og nede, og de få som var igjen, var gule – noen ganger brune. Tungen slo ut av munnen og nesten ned mot haken etter hver setning, og det samlet seg rennende spytt i munnvikene.
Sint og uvasket
Når han ble opphisset, noe han ofte ble, gled hentesveisen sakte ned over panna. Ble han motsagt, holdt han seg for øynene med en skitten hånd og stønnet tungt. Man kjente det i nesa når vaktmesteren hadde vært der. Det var hans avtrykk. Ingen luktet som ham. Han likte ikke å vaske seg – av ukjent grunn. Det førte til at folk holdt avstand og måtte lufte godt etter et krevende besøk.
Det var umulig å bli venn med ham. Mange prøvde, men det nyttet ikke. Selv når de ga ham gaver, var han like ille neste dag. Han stolte ikke på noen og så på alle som uærlige. Derfor likte han å avsløre dem. Han lette etter feil, og fant han noe, var han ikke mottakelig for forklaringer. Da stønnet han og skrek: «Unnskyldninger – spar meg!»
Han gikk alltid i fillete arbeidstøy og kjørte rundt i en rusten bil. Men ryktene sa at han bodde på vestkanten, og at barna hans gikk på privatskole i utlandet.
I kjelleren var det et vaskeri med myntautomat. Man måtte passe på å fylle på hele tiden, ellers stoppet maskinen. Det ble dyrt å bruke den gamle maskinen som sto på noen planker i en fuktig jordkjeller. Man trengte ikke være økonom for å skjønne hvilke lommer myntene endte opp i. En dag kom det også opp et skilt i bakgården: Penger for parkering skulle legges i vaktmesterens postkasse. Senere forsvant søppeldunkene. Et nytt skilt kom opp: «De som ville kvitte seg med avfall, må kontakte vaktmester».
Kvinnene i hans liv
Vaktmesterleiligheten hadde egen inngang, men var stort sett brukt av noen jenter om kvelden. De hadde røde gardiner og fikk ofte mannlige besøk. Vaktmesteren var stadig innom og kom gjerne ut med et smil. En dag ble det skyting der inne, rutene knuste, og en svart bil forsvant i høy hastighet. Vaktmesteren ristet på hodet og snakket om været. Så ble det stille en god stund – før det en natt lød kvinneskrik. Noen hadde sett vaktmesteren løpe ut med et teppe over ryggen. Han nektet og sa han hadde vært hjemme den kvelden. Merkelig nok mistet de som snakket om hendelsen både strøm og vann.
Ingen kjente vaktmesteren. Han var en gåte. Ryktene gikk. Ett rykte sa at han hadde samme far og bestefar, det var en teori fra mannen i første etasje som aldri gikk ut. Han kunne ikke bruke klær på grunn av ukontrollert væsketap. Han var stor, både i kropp og appetitt. Det gikk mest i stekt kjøtt i store mengder. Få ville snakke med ham. men han betalte godt for fyldig pose kjøtt og ga også noen slanter ekstra til øl. Men det kostet å sitte i det klamme rommet, se på den svette mannen som lå på sofaen og stønnende snakket med seg selv.
Et annet rykte var at vaktmesteren en gang var en lovende student som forelsket seg i en kvinne med hornbriller og sterke meninger. Hun forførte ham inn i selvproletarisering for arbeiderklassens sak. Men så ble hun lei, fant seg en lege med god lønn og glemte sine ideologiske drømmer. Han ble stående igjen – alene og bitter.
Ingen spurte. Ryktene fikk leve sitt eget liv. Leieboerne gikk duknakket gjennom dagene og forsøkte å ikke stikke hodet frem – i frykt for å miste det.
