Det er ikke lenge siden banken var menneskelig. Der en kunne snakke med de som jobbet der. De ansatte hadde tid til kundene og ga dem service.
Bankene så muligheter i vanlige folks lønningsposer og så liten butikk at de lå gjemt under madrassen. Det var slik det begynte. Nye tider var i emning, minnet om krakket på Wall Street druknet i en lang og tung krig. Så kom freden og solidariteten med Gerhardsen som bodde i en Obosblokk på Tøyen og tok bussen til jobben.
Snikinnføring av bankboken
Men i kulissene pønsket dresser ut nye planer. Hvis de fikk kloa i mer penger, så ville bankene vokse seg store og det ville drive opp lederlønningene. Hva ville ikke være bedre for en lønnstaker at banken passe på pengene deres. Så kunne de bli utstyrt med en bankbok som fortalte hvor mye de hadde tilgode. Det var mye tryggere enn å ha penger under madrassen. Slik gikk det, og nå kunne vanlige folk være stolte av å ha penger på bok. De kunne også gå i banken uten å ha lua i hånden. De kunne bare stille seg i kø med bankboken i hånden og i den sto det nedskrevet hvor mye de var gode for.
Innføring av dyrtid
Den gang hadde banken også kontroll, så det gikk ikke å overtrekke. Om en da ikke fikk sjekkhefte, men der var banken nøye og gav ikke det til hvermannsen. Det gikk i kontanter, det var noe egentlig, noe konkret som man kunne ha et forhold til. Om det var en hundrelapp, kunne man også får kjøpt tre halvlitere. Men nå er man nærmest heldig om en får et snitt.
Romslige lederlønninger
Overlate egne penger til andre, da stiger lederlønningene og bonusene blir skyhøye. Prisen går sjelden ned, selv om systemet som skal innordnes fremstilles som kostnadsbesparende. I dag har bankene nedlagt alle filialene, men likevel har antall ansatte økt. Hva de gjør, eller ikke gjør forblir en gåte. Mens lederne kan le hele veien til banken.
Hva om du også bretter opp ermene og gjør Riksjournalen enda bedre?
Riksjournalen vet du vil, kontakt@riksjournalen.no
